Stortingets Utenriks- og forsvarskomité må endelig og omsider trekke pusten dypt og våge spranget – og ta en rundtur til Saab og Flygvapnet for å bli kjent med Gripen. Selv om det åpenbart oppfattes som ekstremsportmed små muligheter til noen sinne å se hjemlandet igjen. Komiteen bør også ta en tur til Storbritannia for å studere Eurofighter Typhoon, noe som vel ikke betyr at man utfordre skjebnen så altfor mye, skriver forsvarsanalytiker John Berg etter Etter Frps landsmøte.
Han skriver at heller ikke Frp redder Forsvaret – bare litt mer av det enn Høyre, men partiene gjør som imperiebyggerne vil. Kampflykostnadene overbelaster forsvarets økonomi, derfor bør kampflykjøpet deles i to. Styreleder Marcus Wallenberg jr. er klar til å ta imot den utvidede utenriks- og forsvaarskomiteen komiteen på Saabs fabrikken i Linköping.
Høyre og Frp har følgende til felles:
Etter Høyres og Frps landsmøter er det fremdeles Forsvarsdepartementets imperiebyggere som bestemmer, med sin skjulte agenda. Regjeringspartiene har bare funnet sittestillingen og pugger pensum.
*God vilje, men de ser ikke hvordan norsk forsvarsplanlegging skiller seg stadig mer ut fra moderne, internasjonal forsvarsplanlegging;
*De ser ikke hvordan FDs beskrivelser av kampflyet F-35 skiller seg stadig mer ut fra US Air Force’s og Pentagons beskrivelser;
*De ser ikke hvor pinetrange rammene var da Fagmilitært Råd 2015 ble utarbeidet, og i hvilken grad imperiebyggerne utnytter slike skjulte føringer til å bygge ut sine posisjoner;
*De har liten vilje til selvstendig forsvarstenkning.
Høyre har en utenrikspolitikk og vel også en sikkerhetspolitikk, i alle fall under utforming, men ingen reell forsvarspolitikk ut over fagre løfter, og slett ingen forsvarsindustriell politikk. Frp har en over- og underbudspolitikk, skriver Berg som presenterer en rekke fagmilitære forslag: Trolig er det for sent å komme ut av Lockheed Martin F-35 kampflyprosjektet; men det går an å tenke selvstendig og gjøre som andre land ofte gjør.
For dyre kampfly
Kampflykostnadene overbelaster Forsvarets økonomi. Derfor kan kampflykjøpet kan deles i to. Kostnadene ved anskaffelse, innføring og drift av 52 F-35 kampfly vil være stadig stigende og vil trolig ikke kulminere før i 2023-25. Deretter vil drift og periodiske moderniseringer i 30-40 år videre fremover bli ytterst tyngende. Det er dette som er hovedårsaken til at moderne og kritisk viktige avdelinger som Hærens 2. Bataljon og Sjøforsvarets Kystjegerkommando nå trues med nedleggelse. Det er helt imperativt å ta konsekvensen av at hvis kampflykjøpet gjennomføres som planlagt, vil Norge bli det land i verden som i overskuelig fremtid vil bruke den største andelen av de årlige forsvarsbudsjettene på kampfly, på bekostning av all annen forsvarsevne.
Flykjøpmå deles i to
Kampflyanskaffelsen bør derfor deles i to, med minst fem år mellom hver delanskaffelse. Hvis Del 1 dessuten strekkes noe ut i tid, vil man oppnå å spre kostnadene for denne delanskaffelsen, og samtidig få mer modne og problemfri fly fra produksjonslinjen mot slutten av leveransen. USAs egen anskaffelsesplan, slik denne står i dag, strekker seg frem til og med 2037. Hvis planen ikke blir gjennomført fullt ut, fordi USA velger å redusere sittantall av dette problematiske og kostbare flyet, vil produksjonen uansett gå til ca. 2028-33, og Norges Del 2 vil kunne legges inn som en fortsettelse fra siste USA-fly, slik at produksjonen blir effektiv. Man kan dessuten ikke utelukke at andre kjøperland vil legge sine anskaffelser rundt produksjonsslutt for USAs del, og at Norge kan komme inn sammen med eller umiddelbart etter slike leveranser. Heller ikke kan man utelukke at USA, av økonomiske årsaker, opprettholder sin produksjonsplan men strekker den til ca. 2040-43.
Tjue amerikanske fly
Kampflykjøp Del 1 bør avgrenses til 18-20 fly. Til sammenligning var Israels første F-35 ordre, til én skvadron, på 19 fly. Neste planlagte, og godkjente i Knesset, israelske kjøp planlegges å bli på 13 fly, til ytterligere en skvadron. Ved å kutte antall fly Norge planlegger å holde i USA for opplæring fra fire til to, en naturlig konsekvens av at vår anskaffelse strekkes ut i tid, vil Del 1 kunne avgrenses helt ned til 18 fly.
For Kampflykjøp Del 2 vil flere opsjoner stå åpne:
En utsatt Del 2 vil gi mer modne, problemfri og tidsmessige fly. Ref. den stadige utviklingen av F-16 i perioden 1978-ca. 2005. Canada har utsatt sin anskaffelse av 65 F-35 i 3-5 år med nettopp denne begrunnelsen; og jo lenger ut i utviklingen av flyet man kommer, desto større blir gevinstene.
Flere opsjoner står åpne:
Det er stadig mer sannsynlig at USA vil kutte sine anskaffelser og motta sine siste F-35 ca. 2028-33. Inkludert i dette bildet kan være at USA både kutter drastisk og strekker ut produksjonen. ”Air dominance” jageren
Lockheed Martin F-22, som skal forsvare F-35 i luftkamper, begynte med et plantall på 750 fly og endte med en produksjon på 187. Det stealthy bombeflyet Northrop Grumman B-2 begynte på plantallet 132 og endte på
21. Det hører med i bildet at US Air Force flere ganger – og i dag hardere enn noen sinne – har argumentert energisk for å re-starte produksjon av F-22; fordi dette er eneste eksisterende amerikanske kampfly som anses å kunne måle seg mot nyeste russiske og kinesiske kampfly.
Frigjør forsvarspenger
Penger til en slik re-start vil nødvendigvis måtte tas fra F-35. I tillegg kommer hardt budsjettpress som følge av utviklingen av det nye bombeflyet Northrop Grumman B-21 (kalkulert produksjonskostnad per fly 511millioner dollar) og neste generasjons kampfly; der US Air Force og US Navy har forkastet det mislykte F-35 felleskonseptet og går for to forskjellige kampflytyper. En re-start for F-22 vil neppe skape noen opsjon for Norge. Både i anskaffelse og drift er F-22 rundt dobbelt så dyr som F-35. Flyet er dessuten så spesielt at det er eksportforbud på det; Japan og Israel har prøvd men har fått ”nei”. Som ledd i US Air Force’s siste fremstøt for en re-start ligger det rett nok inne en mulig eksportversjon, men selv om den vil bli noe enklere enn USAs egen versjon, vil den trolig bli for kostbar for oss.
Samarbeid med Sverige
Vi står igjen med fire, muligens seks, opsjoner – og – flere muligheter for samarbeid: Danmark, som i likhet med oss er F-35 partnerland, kjører ny kampflykonkurranse med plantall på 24-30 fly, ned fra opprinnelig 48. Venstresiden går for 18 fly, eller ingen fly. Etter flere utsettelser ventes en avgjørelse i år. Trolig blir det F-35, men muligens Eurofighter Typhoon eller Boeing F/A-18E/F Super Hornet (E er énseter, F toseter). Canada har som nevnt utsatt anskaffelsen av 65 F-35 med 3-5 år; men med Trudeau-regjeringen er valget av en annen flytype en reell mulighet. Svenskene har kontrakt med Brasil på 36 av den nye Gripen-versjonen Saab JAS-39
Gripen E/F, med opsjon på ytterligere 72, og svenskene går selv for 70 Gripen E. Finland vurderer Gripen E/F, og alle som kan regne holder muligheten åpen for at oppvakte dansker til slutt gjenoppdager budsjettsituasjonen sin og går for Gripen E/F. (Gripen E/F var opprinnelig på vei inn i den danske konkurransen men svenskene trakk flyet da de fikk se kravspesifikasjonene, som de mener favoriserer F-35.) Småstatsjageren Gripen er og blir markedets uten sammenligning billigste toppklasse kampfly, ikke minst i drift. Franske Dassault Rafale synes ikke å selge unntatt under spesielle forutsetninger, og en annonsert nye og sprekere versjon lar vente på seg. En joker på markedet fra ca. 2023 kan bli japanske Mitsubishi F-3, som i dag flyr som ”demonstrator” (pre-prototype). Etter krigen utviklet Mitsubishi først F-1, som forlengst er ute av tjeneste, og på 1990-tallet og i nært samarbeid med Lockheed Martin F-2, som nærmest er en noe forstørret F-16. Dette har vært en fremtidsrettet og vellykket kompetansebygging.
”The Bottom Line”
”The Bottom Line” er at hvis vi nå begynner å agere rasjonelt, kan Kampflykjøp Del 2 redde stumpene – og kanskje mer til. Det kan bli en nyere og bedre F-35; men da uten å redde noe ut over at kostnadene vil ha blittspredt. Men muligheten står også åpen for industristrategiske, operative-, logistiske- og utdanningsmessige samarbeider; med britenes RAF (Royal Air Force), og kanskje med tyske Luftwaffe, om Eurofighter Typhoon – eller med svenska Flygvapnet, og kanskje finnene og etter hvert muligens de baltiske statene, om Saab Gripen. (Se Forsvar 2020 4/2016 [vedlagt som Aforsvar030] og 3/2016 [vedlagt Aforsvar029].)
Hva står på spill?
Det er det balanserte minimumsforsvaret som står på spill. Noen eksempler av mange – to kjente og ett hittil ukjent – kan illustrere hva det handler om:
2. Bataljon trues med nedleggelse. 2. Bn er en lett styrke, og nettopp slike lette styrker anses som viktige og fremtidsrettede i USA, Storbritannia og de fleste andre land. For å følge den internasjonale utviklingen bør 2. Bntvert imot styrkes, først og fremst med en luftmobil avdeling på minst en sterk kompanigruppe, organisert, utrustet og trent for lynrask innsetting med helikoptre. Panserbataljonen på nordnorske veier har ingen som helst mulighet overhodet til å konkurrere i mobilitet med russernes helikoptermobile styrker; og er det noe russerne har mye av så er det helikoptre – og spesialstyrker og andre styrker som er trent for slike operasjoner.
Russerne satser sterkt på utviklingen av sin tradisjonelle ”desant” (rask luftlande) kapasitet; mens vi planlegger å nedlegge det lille vi har av mobilitet i nord. Dette blir å invitere til hybridkrig. For å gi et nytt ledd innen 2. Bn tilstrekkelig mobilitet, må det også snarest bygges ut en stor og robust taktisk helikopterflåte, med en stor helikoptertype med svær bakluke slik at det blir mulig raskt å laste inn og ut snøscooter med slede, ATV med henger og annet utstyr. Dette blir en meget kostnadskrevende affære; og dette essensielle behovet springer ikke sin vei fordi vi tier om det.
Trues med nedleggelse
Kystjegerkommandoen trues også med nedleggelse. Her er premissene de samme; KJK er essensiell for at vi skal ha tilstrekkelig mobilitet langs kysten til å kunne møte ”desant” og hybridkrig. Andre land med moderne forsvar satser energisk på slike styrker. Flere kapasiteter som oftest ties ut har stor relevans også for Forsvarets kontraterror støtte til politiet. Et eksempel er at Garden helt åpenbart bør styrkes med en stor tropp vervet personell, rekruttert fra Oslo og aller nærmeste omegn slik at soldatene er godt kjent i by-regionen. Styrken bør være lettpansret og organisert, utrustet og trent for strid i tettbebyggelse og i store, komplekse bygninger. Den bør være detaljkjent i Kongehusets bygninger, regjeringens fasiliteter og i stortingsbygningen og i annen viktig infrastruktur, eksempelvis i T-banenettet. Den bør også ha en viss sjøgående kapasitet. Det er mye mer, eksempelvis et helt arsenal av forskjelligartede taktiske droner. Helt essensielt – og massivt fortiet. Hør her, Frp. Dere driver med tøv. Ingen grunn til å dilte videre i hælene til FDs imperiebyggere, skriver forsvarsanalytiker John Berg, basert på artikkelserien Forsvar 2020, nr. 5/2016: Nordens Nyheters redaksjon har forkortet innlegget noe.
