Har De olympisk leker i sin nåværende form en berettigelse? Bør Norge som nasjon delta i framtidige OL-arrangementer?
Med utgangspunkt i Norges nei til å søke vinter-OL i 2022 er det være betimelig å spørre om ikke holdningen til disse arrangementene må tas opp til både debatt og revisjon. Ikke minst slik som IOC i løpet av de siste tiårene har utviklet institusjonen inn i en posisjon som er milevis unna Det olympiske manifest og selve Charteret.
Målet med den olympiske bevegelse er, ”…. å utvikle de fysiske og moralske kvaliteter som er grunnlaget for all idrett. Å bygge opp økt forståelse mellom mennesker og derved bidra til å skape en bedre og mer fredelig verden”. Videre heter det at det skal benyttes uttrykket «Leker» for Olympiadens sommerleker og uttrykket «Vinterleker» for de olympiske vinterleker.
Vi merker oss ord som ”moralske kvaliteter” og ”leker”, og spør om disse begrepene er i samsvar med den praksis som i dag utøves gjennom IOC.
Slik dette ble oppfattet i 1896, da de første olympiske leker i moderne tid fant sted, lå ganske sikkert langt unna den makt- og det pampevelde som hersker i dag. Penger, prestisje og en gjeng eldre herrer står i sentrum og rår grunnen suverent. Ikke idealer om fredelig kappestrid, ei heller om moral og lek.
Med dagens erkjennelse om at sterke krefter i både Norge og en rekke andre europeiske nasjoner har erkjent denne feilslåtte utviklingen, er det er naturlig å spørre om vi som nasjon og om idrettsbevegelsen er tjent med å delta under IOC´ paraply. IOC-kulturen som praktiseres nå er totalt uforenlig med de moralske aspekter som står nedfelt i OL-charteret. For over 20 år siden, i forkant av Lillehammer-OL i 1994 kom det fram kritikk av de verdiene som den gangen preget Den Internasjonale Olympiske komité. Ikke minst pengebruken og garantier (fra såkalt lavt og nøkternt budsjett på 1, 7 milliarder NOK til endelig kostnad på rundt 12 milliarder). Også da, som under Oslo kommunes behandling av søknaden til vinter-OL i 2022, var det økonomi, sløseri, snobberi og pampevelde fra IOC side som var gjenganger i diskusjonene.
Ikke minst med bakgrunn i årets Sotsji-OL med et tidenes gigant-forbruk, kostnad fem ganger mer enn planlagt, dvs. et opprinnelig budsjett på 35 milliarder NOK som endte opp mot 300 milliarder.
Her må det være noe fundamentalt galt!
Verden vil bedras og IOC bidrar til dette. Men nok er nok, noe en rekke nasjoner har tatt konsekvensen av. Nå sist også vi her i Norge. Men ennå er det enkelte som lever i en boble om heroisk norsk og idrettslig innsats fra Lillehammer i 1994. Heldigvis ser det ut til at de fleste er kommet ut av boblen og evner å se hulheten og det vankelmodige i en kultur som ikke svarer til vår tids idealer.
To betimelig spørsmål må være: Er Norge tjent med å delta i framtidige OL under et slikt regime? Vi mener NEI.
Norge og en rekke andre nasjoner hadde moralsk mot til å si nei til OL i Moskva i 1980. De samme moralske prinsipper bør diskuteres igjen. Og et siste spørsmål:
Og under hvilket internasjonale mandat har IOC et folkerettslig grunnlag for å utøve sin virksomhet?
