Når Nato nå har feiret seg selv med 70 år er det all grunn til å gratulere organisasjonen med vell tilbakelagt oppdrag og innsats for fred og stabilitet i vår del verden. Hvor går Nato de kommende år? Hva med og få nye medlemsland – i et enda tettere både politisk og forsvarsmessig samarbeid? For eksempel Sverige – og Finland?
Av Harald Pettersen
Tolv vestlige land under- tegnet Atlanterhavspakten i Washington og grunnla forsvarsalliansen North Atlantic Treaty Organization (NATO). Signaturlandene var USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Bakgrunnen for inngåelsen av pakten var en sviktende tillit til at FN var et egnet redskap til å opprettholde sikkerhet og fred. NATOs første generalsekretær, britiske Lord Ismay, uttalte at organisasjonens målsetting var «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede».
I 1952 ble de tolv opprinnelige landene supplert med Hellas og Tyrkia, tross sterk motstand blant annet fra Norge. Tre år senere ble også Vest-Tyskland med. Samme år fikk Nato sitt motstykke, da Waraszapakten ble etablert.
Helt siden Atlanterhavspakten ble undertegnet og NATO stiftet den 4. april 1949, har alliansen utgjort en bærebjelke i vestlig og norsk sikkerhetspolitikk. NATOs omstilling etter 2014 vitner om tilpasningsevne i en omskiftelig verden. Men fremdeles står utfordringene i kø. De kommer innenfra, utenfra og de lurer i horisonten.
Hva har NATO betydd for Norge og Norden? Hvilken plass bør alliansen ha i sikkerhetspolitikken fremover? Finnes det reelle alternativ til NATO for forsvaret av Norge?
Sverige i den vestlige sfære
En større integrasjon gjennom samarbeid både av forsvarsmessig og handelsmessig har funnet sted i både Europa og vår del av den vestlige verden etter 2. Verdenskrig. Norge var tidlig ute og definerte sin plass innenfor et vestlig samarbeid, materialisert i første rekke gjennom samarbeidet i Nato. Dette mye på grunn av erfaringer og de allianser som ble bygget opp under 2. Verdenskrig. De samme argumenter ligger også til grunn for Danmarks valg.
Både Danmark, Sverige og Finland er i dag som kjent fullt medlem av EU-alliansen – som i utgangspunktet er tuftet på politisk og økonomisk integrasjon og samarbeid, men også en allianse som også i stor grad har bidratt til fred.
Vårt nabolandets offisielle holdning har over tid stått fast på at «Sveriges militære alliansefrihet tjener oss vel». Men flere svensker vil at Sverige skal gå inn i forsvarsalliansen NATO, nylig publisert i Aftonbladet.
Nye tall fra en måling gjort av Aftonbladet og Inizio tilsier at stemningen har snudd i det svenske folket det siste året.
- 43 prosent vil at Sverige skal være medlem av NATO. 37 prosent er imot. 20 prosent svarte «vet ikke».
- I fjor på samme tid svarte 37 prosent at de var for medlemskap i NATO og 42 prosent var imot.
Det gir en fremgang på 6 prosentpoeng for medlemskap og en tilbakegang på fem prosentpoeng mot medlemskap fra samme tid i fjor. Fortsatt er det ikke flertall i Riksdagen for medlemskap. Men de siste årene har opposisjonen samlet seg i spørsmålet om NATO-medlemskap.
Men stadig flere mener det er ønskelig at Sverige skal gå inn i forsvarsalliansen samtidig som Finland – om mulig.
Socialdemokraternas leder og Sveriges statsminister Stefan Löfven er nå under et visst press i spørsmålet om NATO.
Nordisk forsvarsallianse
Nordens Nyheter har ved flere anledninger pekt på behovet for et tettere samarbeid i Norden – også når det gjelder et forsvarsmessig samarbeid. Dette ble det gitt strekt uttrykk for i forbindelse med innkjøp av nye jagerfly, som endte med at det norske forsvaret vraket tilbudet fra Sverige om innkjøp av SAAB JAS Gripen til fordel for amerikanske F-35.
Generalsekretæren i Den norske Atlanterhavskomiteen Kate Hansen Bundt, uttalte til NRK nylig at hun godt kunne se for seg et sterkere og bedre nordisk forsvarssamarbeid, men at dette kan komme som et tillegg til Nato.
Det er grunn til å følge den svenske debatten, også den finske, om deres holdning til Nato-medlemskap. Dette vil kunne bidra til både styrking av den vestlige forsvarsalliansen og bedre det felles nordiske prosjektet.
