Som leder av en ekspedisjon til det indre Afrika døde nordmannen Christen Smith – Norges første økolog.
Datoen er den 18. september 1816. Om bord på skuta «Congo» hersker det kaos. Tauverk, matrester, døde og levende mennesker og dyr om hverandre. Nordmannen og botanikeren Christen Smith er svært syk. 30 år gammel er han sterkt svekket av tropefeber, han har fantasier og vil ikke ta til seg verken mat eller drikke. Fire dager seinere dør han. I likhet med 21 andre har han bukket under for tropefeberens herjinger under ekvators nådeløse klima. Hans legeme blir senket ned langs skipssida mens troperegnet hamrer nådeløst over dekket på transportskipet. Fra en høyde letter en flokk flamingoer og flyr mot sør.
Christen Smith var født på Strømsgodset i Drammen i 1785 på gården Smithestrøm, sønn av en proprietær. Familien tilhørte «plankeadelen» i Drammen. Tidlig interesserte han seg for naturfagene, særlig botanikk, og samlet blant annet inn planter til Flora Danica, et bokverk som skulle presentere samtlige plantevekster i kongeriket Danmark-Norge. Særlig fjellplantene vakte interesse og han gjorde en rekke turer, ikke bare i distriktene rundt Drammen, men også i deler av den norske fjellheimen. Etter avlagt studenteksamen reiste han til København for medisinske studier. Han ble han uteksaminert i 1808, praktiserte som sykehuslege i København, reiste til Tønsberg og ble amtslege.
Mellom studiene oppholdt han seg i Drammen. Herfra gjorde han korte og lange turer – hvor han, i kompaniskap med entusiastiske danske venner, gjorde botaniske undersøkelser og kartlegginger. I alt foretok han fire lengre fjellturer. Mellom 1807 og 1813 besøkte han områder som Dovre, Røros, «Alpelandet» Telemark, Hallingskarvet, Valdres og Hallingdal. Basert på notatene han skrev i almanakken sin må han ha løpt opp fjelltoppene, og ha hatt en enorm fysisk styrke.
Under disse tider var nasjonalstaten på vei til å gjøre seg gjeldende, og tidene var vanskelige som følge av Napoleonskrigene. Vitenskap, og særlig naturvitenskapen, skulle brukes som bidrag til å skaffe nasjonen mat, etablere ny industri og virksomhet. Det var trange tider med barkebrød og blokkade under Napoleonskrigene. Smith framsatte en rekke ideer om hvordan nasjonen kunne nyttiggjøre seg ressursene i fjellet, både planter, dyreliv (fisk og rein) og mineraler.
I jubileumsåret 1814 ble det bevilget midler til et professorat i «Botanik og Statsoeconomiske Videnskaber» ved det da nyåpnede universitetet i Christiania. Professoratet fikk Christen Smith. Stillingen innebar også ansvaret for etablering av botanisk hage. Et par år tidligere var Tøyen hovedgård blitt testamentert til det nystiftede universitetet – dette lå langt utpå landet og hadde egnede lokaler både ute og inne for den slags virksomhet. Smith deltok med stor iver i igangsettingen, blant annet med å få ansatt den første gartneren, dansken Johan Siebke.
Allerede ved ansettelsen hadde Smith fått innvilget permisjon fra Universitetet. Med en betydelig farsarv ønsket han å gjøre en «dannelsesreise» i Europa – botanisere og etablere faglige kontakter.
Sommeren 1814 reiste han. Smith botaniserte i Skottland og Irland, besøkte en rekke botaniske haver over hele øyriket, og avsluttet det hele med et langt opphold i London. Her kom han i kontakt med Joseph Banks, direktør ved Kew Garden og president i Royal Society. Et møte med den tyske geologen Leopold von Buch resulterte i at de sammen reiste til Kanariøyene og gjorde vitenskapelige undersøkelser. Ikke minst var to bestigninger av den vulkanske fjelltoppen Pico de Teide på Tenerife (3 717 m.o.h.) store prestasjoner.
Sent på året 1815 var de tilbake i London. Og Joseph Banks ville nå hyre Smith med på en ny ekspedisjon. Denne gang til Afrikas indre.
«Det er Deres plikt å mønstre på som ekspedisjonens vitenskapsmann!»
Banks nærmest befalte Christen Smith å delta på den naturvitenskapelige ekspedisjonen som Royal Society hadde under planlegging til Kongo og med utforskning av Afrikas indre som et hovedmål.
Smith ble selvsagt smigret over å bli spurt. Botanikken skulle stå sentralt – ja, ekspedisjonens viktigste.
Afrika må ha fristet. Et til da nærmest ukjent landområde for de aller fleste, bare langs kysten og ved de store flodenes munninger var landet kjent. Hva skjulte seg videre innover? Elver som Niger og Kongo og deres kilder stod som nummer én på ønskelisten til oppdagelsesreisende og vitenskapsfolk.
Krefter i England var skeptiske til å sende ut en så ambisiøs ekspedisjon til ukjent farvann. Finansene var heller ikke så gode etter mange år med napoleonskriger, men i februar 1816 forlot ekspedisjonen London med kurs for Afrikas vestkyst. Smith mønstrer på som ekspedisjonens botaniker og geolog. Opplevelsen er omtalt i hans dagbok:
«Folk, der vare næsten Fremmede for mig, bød mig her Farvel
med Taarer i Øinene og med Miner, der syntes at røbe deres
Tvivl om nogensinde mere at see mig igjen.»
Fra Christen Smiths Kongo-dagbok (1816)
Ekspedisjonens oppdrag var å finne sammenhengen mellom elvene Kongo og Niger. I tillegg skulle de undersøke, kartlegge og rapportere så mye som mulig om planter og dyr, om geografi og landskap. Også to snekkere var med. De skulle snekre kasser til alle dyr, mineraler og planter de samlet. Videre skulle ekspedisjonen observere de innfødte, deres levesett og styreform. Et av Smiths viktige oppdrag var å gjøre nøyaktige nedtegnelser av alle sine observasjoner i sin dagbok. I instruksen het det at han burde holde seg med tre eksemplarer, da bøkene kunne bli våte eller spist av en krokodille eller flodhest.
Ved ankomst til Kongoelvas munning var ekspedisjonen allerede forsinka. Ferden opp floden ble strabasiøs. Etter 160 km måtte de forlate skipene, fossefallene ble for strie. Smith beskriver i sin dagbok hvor fantastisk det er å våkne til ape- og papegøyeskrik og daglig finne nye skatter av naturens rikdom. Et sted sammenligner han Kongofloden med Drammenselva. Kaptein Tuckey mener at naturen endog er vakrere enn strendene langs Themsen. Forseringen oppover langs elva ble et kappløp med regntida. Besetningen måtte bruke mye tid på å forhandle med lokale høvdinger. Christen Smith uttrykte tydelig hvor bortkastet han mente dette var, riktignok bare i sine dagbøker.
«Midt iblandt disse forretninger kunne jeg blot have et hastig blikk
paa de skatte, som omgave mig; mellem hvilke jeg dog bemærkede en
Clerodendrum, med skarlagenfargende blomster.»
Fra Christen Smiths Kongo-dagbok (1816)
Rundt 450 kilometer inn i landet innså de at tida ville bli for knapp for videre forsering. Skuffelsen for Smith er enorm. Assistenten hans Mr. Lockhart forteller at «..det var med yderste Vanskelighet han kunde formaaes til at vende om».
Det ble en slitsom tilbaketur, flere ble rammet av tropefeber. Da de kom tilbake til skipet Congo skriver en sjokkert Tuckey i sin dagbok «….kl. 15 nådde jeg Congo. Fryktelige tilstander om bord. Kister overalt ….». Christen, den unge norske økologen, var og rammet av feberen. Den 18. september nådde de transportskipet ved The Tall Trees. Fire dager etter ankomst, døde Christen Smith. Hans legeme ble senket i elva. Han var ennå ikke fylt 31 år.
Selv om hans liv var tapt, var ikke notatene, og resultatene av hans forskning det. De ble brakt tilbake av hans assistent Lockhart.De vitenskapelige resultater fra Kongoekspedisjonen ble av stor betydning. På grunnlag av observasjoner og rapporter greide man for første gang å nedtegne kart over nedre del av Kongo-elvas løp, og en rekke naturgjenstander var samlet inn og konservert. Det ble laget beskrivelser av de innfødtes levesett, hva de spiste, om deres skikker, styresett og religion. Men mye av det innsamlede zoologiske materiale ble dessverre ødelagt.
Den beste skjebnen fikk Christen Smiths etterlatenskaper, takket være assistenten Lockhart. Pressede planter og poser med frø og frukt kom tilbake til London, og befinner seg i dag blant annet i Natural History Museum i London og ved Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo. Hans dagbøker og samlinger fra Kongo ble reddet, blant annet en plantesamling med 620 planter. Smith fikk selv ikke muligheten til å bearbeide og publisere sine unike funn, men botanikere har i årene siden jobbet og publisert mer enn 250 av disse planteartene som nye for vitenskapen. Noen av plantene ble beskrevet så lenge som 140 år senere. En måte å hedre velfortjente botanikere på er å kalle opp planter etter dem, og ifølge professor Per Sunding er Christen Smith den norske botaniker som har fått flest plantenavn oppkalt etter seg.
Han var en vitenskapelig pioner. Ikke bare interessert han seg for å finne ut hvilken plante som vokste hvor, men han forsøkte å forstå hvorfor planten vokste der den gjorde. Han ville forstå sammenhengen – og derfor kan vi kalle han Norges første økolog.
Christen Smiths liv var kort, men innholdsrikt. Hans kunnskaper innen faget er den dag i dag anerkjent blant botanikere verden over. Sammenlikninger med matematikkgeniet Nils Henrik Abel er ikke uvanlige. Hadde han fått leve kunne han ha gjort karriere som både vitenskapsmann og oppdagelsesreisende, på linje med Frithjof Nansen og Roald Amundsen. Det er synd at historien ikke ville det slik.
Faktarute
Christen Smith, f. 17.oktober 1785 i Drammen.
Medisinsk embetseksamen fra Københavns Universitet i 1808.
Professor i botanikk og statsøkonomi ved Universitetet i Christiania i 1814.
Foretok en rekke botaniske og naturvitenskapelige ekspedisjoner i Norge og utlandet.
Omkom under en britisk vitenskapsekspedisjon i Kongo 22. September 1816. Denne artikkelen har vært offentliggjord av avsen Klassekampen. Harald Pettersen skriver også for Nordens Nyheter.
Av førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå
Naturhistorisk Museum og
journalist Harald Pettersen
