Usikkerhet for én betyr usikkerhet for alle. Trygghet for vår tid betyr at forsvar og beredskap slår over på mange andre samfunnsområder fremover, skriver statsminister Jonas Gahr Støre i et innleg.
Jeg vil lenge huske møtet med 24 år gamle Maiken.
Maiken er vognkommandør på en stormpanservogn av typen CV90. Hun og laget hennes tok meg med på en kjøretur mellom bygningene i Rukla leir i Litauen. Mens hun kjørte, sa hun: ‘Om Litauen angripes, er min jobb å være først inn i striden. Det er ikke uten risiko. Men det er jeg klar for.’
Jeg har tenkt mye på praten med Maiken i dagene etterpå. Det hun og soldatene i Rukla leir viser, er Nato-solidaritet i praksis. Vi stiller opp for hverandre. Jobben til Maiken og medsoldatene hennes er like klar som den er alvorlig: Å være beredt til å bidra til forsvaret av Litauen. Og dermed gi Litauen trygghet.
To av tre frykter krig i Nato
Jeg var på vei til Nato-toppmøtet i Vilnius da jeg møtte sersjant Maiken Bjerke fra Kvaløya utenfor Tromsø og hennes 150 norske medsoldater. Sammen med soldater fra andre Nato-land er de en del av det fremskutte nærværet som er blitt forsterket i de østlige delene av alliansen.
Samtidig passerte vi også 500 dager med brutal og blodig krig i Ukraina. På toppmøtet bekreftet Norge, sammen med de andre Nato-landene, støtten til ukrainernes forsvarskamp mot Russland. Gjennom Nansen-programmet gir Norge langsiktig militær og sivil støtte til Ukraina med en ramme på 75 milliarder kroner over fem år.
I Rukla, og i Vilnius, kjente jeg på en enda sterkere nærhet til krigen i Ukraina, enn det vi opplever i Norge. På den ene siden er grensen til russiske Kaliningrad. På den andre siden grensen til nabolandet Belarus. Og i Litauen har de fortsatt med seg historien med undertrykkelse fra tiårene under Sovjetunionen frem til 1991.
Norges naboskap med Russland har en annen historie. Her hjemme ser vi ikke i dag en konkret og direkte militær trussel som følge av Russlands angrep på Ukraina. Men likevel er også vi påvirket av den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder.
Det ble også bekreftet på Nato-toppmøtet. Hvert år gjennomfører Nato en spørreundersøkelse i medlemslandene. I år ble over 31.000 innbyggere i 31 medlemsland, samt Sverige, stilt en rekke spørsmål om Nato, trygghet og sikkerhet. Et av hovedfunnene gjorde inntrykk: 64% av innbyggerne i Nato er bekymret for muligheten for krig i et Nato-land. Det er to av tre Nato-innbyggere. I Norge er tallet omtrent like høyt (60%).
Det forteller at en ny utrygghet har senket seg over Europa.
Russlands fullskala angrepskrig mot et naboland forrykker sikkerhetspolitikken på vårt kontinent. Brutaliteten og grusomheten på slagmarken er rystende. Ødeleggelsene av sykehus, skoler og boliger er blant de mange opprørende bruddene på krigens folkerett. Alt dette kommer så nær oss, fra nyheter og alt som deles i sosiale medier til fortellingene fra de mange ukrainske flyktningene som er kommet til Norge.
Sammen er vi mindre alene
Frykten for krig og uro i Nato understreker også hvor viktig det er at vi i Norge kan samle oss om et forsvar som gir oss trygghet. Både gjennom vår egen innsats, og gjennom samspill og støtte fra våre allierte i Nato. Jeg har invitert alle partiene på Stortinget til samtaler om den neste langtidsplanen for Forsvaret. Det er tid for å stå mest mulig samlet.
Så hva blir det viktigste? La oss starte med Nato-alliansen, der Maiken og hennes medsoldater gir et så viktig bidrag. Det var tre historiske beslutninger som ble tatt i Vilnius:
- Nye forsvarsplaner som dekker hele alliansens geografiske område, også nordområdene.
- Utvalgte styrker for hver region som skal kunne settes inn ved behov.
- Ny og tilpasset kommandostruktur som skal styre og samordne innsatsen ved en krise.
For oss betyr dette, kort fortalt, at Nato vil få en sterkere evne til å forsvare Norge i krise og krig.
Utvalgte regionale styrker på høyere beredskap skal trene sammen med oss i fredstid og være på klare for innsats i «vår» region dersom krisen kommer. Disse styrkene kan ikke uten videre sendes på oppdrag andre steder i verden.
Slik blir det en reell styrking av Natos beredskap for medlemslandene sine. Akkurat som vi gir Litauen trygghet, er vi helt avhengige av at våre allierte trener og øver på å gi oss trygghet, langs vår lange kyst helt til de store havområdene i nord der vi er nabo med Russland.
For meg har vedtakene røtter tilbake til det såkalte nærområdeinitiativet, som den norske regjeringen sto bak i 2008. Da handlet det også om «å ta Nato hjem». Den gang, for å sette det litt på spissen, kunne Nato-styrkene mer om afghanske fjell enn om norske fjorder. Vi mente at vi måtte planlegge for at konvensjonelle kriger fortsatt kunne skje, selv i Europa. Mange sa at det var en utdatert tanke. Storbritannia var blant flere andre land som på det tidspunktet mente at bakkekrig i Europa hørte til historien. Invasjonen av Ukraina viser at de tok feil.
Et styrket forsvar
Så til vårt eget forsvar. I langtidsplanen for Forsvaret skal vi ta viktige avgjørelser om materiell og størrelsen på våre tropper og avdelinger. Ikke minst må vi tenke godt gjennom våre kapasiteter i Sjøforsvaret som vil få en enda viktigere rolle i de regionale Nato-planene. Det er fordi vi ligger der vi gjør, fordi vi «kan» nordområdene og fordi vi har vist at vi er Natos øyne og ører i nord. Men det er også fordi vår kyst blir mottaksområde for alliert støtte og utsetting i en krise, ikke bare for Norge, men for våre naboer Sverige og Finland.
Vi skal også vokte oss bedre mot både hybride trusler og cybertrusler. Vi skal ivareta og forsterke forsvaret av vår undersjøiske infrastruktur, både fiberkablene og energiinfrastrukturen.
FOTO. Jonas Gahr Støre ,Statsministerens kontor, fotografert 22. juli 2023. ØVERST: Støre drøfter sikkerhet med nordiske kolleger. Dette innlegget er skrevet av Gahr Støre og bearbeidet av journalist Erik Heming i Nordens Nyheter.
