En majoritet av Representantenes Hus gikk inn for en historisk riksrettsak mot president Donald Trump natt til torsdag norsk tid. Her er det foreløpige forslaget til tiltale gjengitt i New York Times. Flertallslederen i Senatet, republikaneren Mitch McConnell, sa mandag ifølge NYT.com at han mener Trump har begått handlinger som forsvarer å stille ham for riksrett. Nå kan han avgjøre presidentens skjebne når saken skal prøves i Senatet. Her er tiltalepunktene gjengitt på engelsk:
Ti republikanere stemte mot presidenten og sitt eget parti. Dermed gikk 232 represntanter inn for riksrett for annen gang mot Donald Trump, og 197 representanter stemte mot ifølge New York Times.
| To vidt forskjellige historier utkrystalliserer seg blant amerikanerne etter angrepet onsdag: Svært mange republikanerne ser på invasjonen av Capitol Hill som fredelig. Demokratene så et væpnet kuppforsøk: «Vennene mine på høyresiden er overbevist om at kongresspolitiet slapp inn demonstrantene, så de kunne arrestere dem og undertrykke retten til å protestere. Vennene mine på venstresiden er overbevist om at politiet slapp inn demonstrantene fordi de var hvite, og egentlig støttet dem», skriver Ole Andreassen fra sin hjemstat Oklahoma, ifølge tankesmien Agenda.. De siste dagene har så godt som alle brukt storslegga mot Donald Trump. Det er nytt, for stillheten fra mange av verdens ledere før stormingen av Capitol Hill var øredøvende. Blant dem som har tatt i Trump med silkehansker fram til forrige onsdag, er vår egen statsminister Erna Solberg. «In the end, we will remember, not the words of our enemies, but the silence of our friends» sa Martin Luther King. De som har sittet på gjerdet med kritikken sin fram til nå, er det liten grunn til å la seg imponere av, skriver jeg. Sylo Taraku skriver at Trumps æra er over, men arven hans vil leve videre: Han etterlater en bevegelse som kan bli ytterligere radikalisert i tiden fremover. Et annet spørsmål som opptar mange er hvem menneskene som stormet Kongressen egentlig er. «Mengden som angrep Kongressen i Washington kunne på avstand se ut som et artig karneval på avveie. Men de er mer enn skumle klovner. De er en salig blanding høyreekstremister, som under myriaden av flagg og bannere har vold og anti-demokrati felles», skriver vår faste spaltist Linn Stalsberg. I tillegg har vi sett på hva Brexit vil betyr for rettighetene til britiske arbeidsfolk, bakgrunnen for det grusomme skredet i Gjerdrum og hva er egentlig oppskriften som gjør det lille landet vårt så fantastisk godt å bo i, tross alt? Det vi ser i Washington D.C. nå kommer ikke ut av ingenting. Det har en historie som kan og bør spores.Det siste døgnet kommer til å bli skrevet om i årene som kommer. Den kanskje mest symboltunge bygningen i det vestlige demokratiet, den amerikanske kongressen, er altså stormet. Folk er blitt skadet, og drept. Hvis vi skal kunne trekke frem et eneste lyspunkt, må det være at verden har fått en slags endelig sjokkbevis på hva trumpismen innebærer. I kjølvannet av forakt for sannhet og demokrati kommer bøllenes enevelde, skriver Trygve Svensson i tankesmien Agenda. Politiske bevegelser opptrer aldri i et vakuum. Det som spiller seg ut i Washington disse dagene er en konsekvens mange måneder med konspirasjonsteorier fra Trump om valgjuks. Men det er også en konsekvens av manglende motstand mot Trump fra republikanerne og alle deres allierte. En bølle blir kun sterk hvis folk heier på ham eller ikke har ryggrad til å gjøre motstand. Det gjelder i skolegården, og Trump har tatt det samme prinsippet inn i toppen av geopolitikken. Men er Trump noe helt unikt, som kun kan forstås som et fenomen for seg selv? Det ville i så fall vært imot de fleste politiske tyngdelover. Det er to hovedelementer som kan hjelpe oss til å forstå fenomenet Trump: Langvarig forakt for sannheten, og hvordan dyp økonomisk ulikhet forer sinne. La oss fokusere på det første her. Hvis man ser på amerikanske valgkamper, har de lenge vært skitne. Det fins en stor forskningslitteratur på den giftige miksen av negativ kampanje, et polarisert medielandskap og manglende evne til tverrpolitisk samarbeid som preger amerikanske «campaigns», og har gjort det i tiår, skriver Svenson videre. |
