Det russiske angrepet på Ukraina er et angrep på hvert lands rett til å bestemme sin egen fremtid og utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Dette faktum har endret de nordiske staters syn på NATO eller North Atlantic Treaty Organisation, som er vedens største forsvarsorganisasjon.
En fersk meningsmåling gjenngitt i Nordens Nyheter mandag viser at 62 prosent av finnene nå er for medlemskap i NATO, mens vel 41 prosent er for svensk medlemskap i NATO. Statsminister Magdalena Andersson er flink til å holde ferdige taler som inneholder ord som «i dagens Europa er det ikke rom for interessesfærer» og «hvis Russland lykkes med å inkludere Ukraina under sin suverenitet, åpner det for lignende krav til andre land». Andersson-linjen er kanskje bra for de svenske sosialdemokratene, men kan være farlig for Sverige i dagens situasjon. Når det gjelder NATO-medlemskap er den vedvarende beskjeden fra den svenske statsministeren at vi gjør det Russland vil, med samme motivasjon som Putin bruker. Deres argument er at medlemskap vil bidra til å øke ustabiliteten i Europa. Fordelene i form av økt avskrekking blir ikke tatt i betraktning.
Tysk nøtralitet
En annen bekymring i hos de svenske sosialdemokratene, er at et medlemskap i NATO vil forpliktet dem til å stå opp for andre. Svensk krigsplanlegging er basert på at andre kommer dem til unnsetning. I statsminister Anderssons tapping er den rådende solidariske sikkerhetspolitikken dermed redusert til et håp om å kunne «spionere» på andre. Partiaktivistene med overvintrede forestillinger om en svunnen storhet fra Palmetiden, er mer interessert i å opprette et «fredsdepartement» enn å gruble over realpolitikk. Et nei til alliansetilhørighet har vært så vellykket, med en historieskriving som er basert på nøytralitetsmytologi. Grunnen til at Sverige ikke ble trukket inn i andre verdenskrig var at nøytraliteten ble brutt til nazistenes fordel. Bak den allierte fasaden under den kalde krigen skjulte det seg et intensivt forsvarssamarbeid med NATO-land. Det var Sveriges sikkerhet – ikke innrømmelsene i form av «fredspolitikk» som ble gjort i forhold til Sovjetunionen.
av Kristian Pohl i Regeringskansliet
Kongressen avgjør
Forsvarsminister Peter Hultqvist skal ha sagt at spørsmålet om NATO avgjøres av den sosialdemokratiske partikongressen. Det er å frasi seg ansvar. Partiaktivistene med overvintrede forestillinger om en svunnen storhet fra Palmetiden, er mer interessert i å opprette et såkalt «fredsdepartement» enn å gruble over realpolitikk. I realiteten falt avgjørelsen også denne gangen da partiets hovedutvalg møttes mandag. Etter VUs møte uttalte finansminister Mikael Damberg at «flere land har uttalt at de vil støtte Sverige ved en krise, for eksempel Storbritannia». På det naturlige følgespørsmålet om man kan stole på det, var svaret:
«Det er den britiske forsvarsministeren som har uttalt seg, så det kan du spørre ham om».
Hvis den sikkerhetspolitiske situasjonen ikke var så alvorlig ville svaret invitert til latter, men i stedet er det en påminnelse om den svenske regjeringens manglende virkelighetsforankring. Og det endte med at den svenske regjeringen utformet et brev i forkant av Det europeiske råds kommende møte, hvor poenget for den svenske statsministeren er å markere avstand til NATO av innenrikspolitiske årsaker.
EU`s forsvarsklausul
Det minner imidlertid mest på en virkelighetsflukt når man glemmer NATOs bindende forsvarsgaranti i artikkel 5. Brevet, som også er signert av president Niinistö og den finske statsminister Marin, søker å synliggjøre viktigheten av EUs felles forsvarsklausul i Lisboa-traktaten.
Det ligner imidlertid mest på en virkelighetsflukt i forhold til NATOs bindende forsvarsgaranti i artikkel 5. Legg til at EU har blitt enige med NATO om at forsvarsalliansen er ansvarlig for Europas territorielle forsvar. En annen hake er selvfølgelig at USA – selve ryggraden i NATO – ikke er medlem av EU. Kort sagt, du kan ikke være tryggere.
At den svenske regjeringen lenge har vært tilbakeholdne med å stille med ressurser til forsvaret forsterker inntrykket av at alvoret ikke har lagt seg. Andersson-linjen kan være bra for «Sossarna», men Sverige og Finland trenger både NATO-medlemskap og en betydelig økning av forsvarsbudsjettene. Og det haster, skriver Erik Heming i en kommentar . etter det uformelle statsministermøtet i EU i Versailles 10. og 11. mars 2022.
legger opp til å bruke 2 % av BNP på forsvaret,
Fotografi: Kristian Pohl, Regjeringsnamsliet
