Det norske forbudet mot at utenlandske spillselskaper kan operere i Norge gjør at den norske stat hvert år går glipp av potensielle skatteinntekter i milliardklassen. Det viser en rapport utarbeidet på vegne av en gruppe internasjonale spilloperatører.
Av Erik Heming
Rapporten forteller at nordmenn i 2017 spilte for hele 3,4 milliarder kroner hos internasjonale betting- og casinoselskaper. Dette er én milliard kroner mer enn det som tidligere er anslått av Lotteritilsynet.
Med utgangspunkt i generelt skattenivå, samt eksempler på regulering i sammenlignbare land, vil disse tallene bety en ekstra skatteinntekt på et sted mellom én og to milliarder kroner i Norge hvis det innføres en lisensordning for pengespill.
En slik lisensordning vil innebære at utenlandske spillselskaper som ønsker å operere på det norske markedet vil måtte innfri regler satt av norske myndigheter og innrette seg det norske skatteregimet. Dette mot at selskapet får tillatelse til å drive og markedsføre tjenestene sine i Norge.
Forkjemperne for en lisensordning argumenterer med at internasjonale spillselskaper allerede opererer på det norske markedet, til tross for dagens forbud. Ved innføring av et lisenssystem vil norske myndigheter i større grad kunne regulere virksomheten til spillselskapene gjennom nøye utarbeidede regler og retningslinjer, i likhet med hva som er blitt gjort blant annet i Danmark og Sverige.
Det norske bettingmarkedet vokser, men med økende omsetningstall for internasjonale operatører går mye av denne veksten til utenlandske spillselskaper som ikke betaler skatt til Norge. Det er anslått at cirka 60 prosent av dagens omsetning på det norske bettingmarkedet går til internasjonale operatører.
Om vi for eksempel ser på markedet for casinospill på nettet, viser en oversikt over nettcasinoer hos en formidlingstjeneste rettet mot norske spillere at utvalget av slike operatører er omfattende.
De som ønsker å beholde dagens modell argumenterer med at innføring av en lisensordning i praksis vil være et frislipp, med medfølgende økning i problemspilling, samtidig som et tap av inntekter for Norsk Tipping vil bety færre midler til formål som i dag nyter godt av overføringer av tippemidlene.
Reformtilhengere viser imidlertid til at det norske forbudet fungerer dårlig, ettersom norske myndigheter har svært begrensede muligheter til å regulere hva utenlandske selskaper foretar seg på nettet.
Tatt i betrakting den stadige økningen i spilling hos internasjonale operatører, samt de store potensielle inntektene for den norske stat gjennom regulering av det som faktisk er mulig å regulere, er det mye som tyder på at dagens modell vil fortsette å tape terreng og sannsynligvis ikke være bærekraftig over tid.
Muligheten til å skattlegge spillselskaper som ønsker å operere i Norge vil kunne gi ekstra inntekter, som for eksempel kan gå til å øke utbetalinger til de formålene som i dag nyter godt av overføringene fra Norsk Tippings overskudd.
