Mens miljøvernere og vitenskapsfolk og til og med Statoil har innsett at tjæresandutvinning er den skitneste formen for oljeutvinning – med alvorlige følger for lokalmiljø og klimautslipp, fortsetter oljefondet sin tunge satsing på kanadiske tjæresandselskaper.
Totalt har oljefondet investert ca. 20 milliarder kroner i kanadiske energiselskaper. Av dette beløpet er over halvparten i selskaper som enten produserer råolje fra tjæresand (også kalt oljesand) eller som driver rørledningstransport av den samme ressursen. Listen over slike selskaper er lang, og verdien av oljefondets investering i selskapene har økt betydelig fra 2013 til 2014.
De største investeringene i Kanadas oljesandselskaper og transportører:
- Suncor, 3 mrd NOK, 0,9% eierskap. Omtaler seg selv som oil sand leader, og produserer mer enn 400.000 fat råolje fra tjæresand per dag.
- Enbridge, 2,3 mrd NOK, 0,7% eierskap, transporter over 1 million fat råolje fra oljesand per dag. Har et vell av lekkasjer, utslipp og brudd på miljøvernreglene på samvittigheten i Kanada og USA.
- Canadian Natural Resources (cnrl), 2,1 mrd NOK, 0,8% eierskap, produserer ca. 130.000 fat tjæresandråolje per dag
- TransCanada, 1,7 mrd NOK, 0,7% eierskap, står bak den kontroversielle rørledningen Keystone XL, som president Obama la ned veto mot for tredje gang i mars i år.
- Imperial Oil, 1,1 mrd NOK, 0,4% eierskap, medeier i Syncrude – et verdens største oljesandfelt, bl.a. sammen med Suncor
- Cenovus Energy, 1 mrd NOK, 0,8% eierskap, rasktvoksende tjæresandselskap som også har raffinerier og konvensjonell råoljeutvinning. Satser stort på nye tjæresandprosjekter. Produserte 130.000 fat/dag ved utgangen av 2014.
I alle selskapene bortsett fra Cenovus har oljefondet økt sin eksponering med 20-40% fra desember 2013 til desember 2014. Den økte eksponeringen skyldes både aksjekjøp og verdistigning. Cenovus har utsatt flere oljesandsprosjekter og -byggetrinn det siste året på grunn av lav oljepris, noe som ført til fall i aksjekursen med ca. 20 % fra desember 2013 til desember 2014. Til tross for dette fallet er oljefondets plassering i selskapet verdimessig på stedet hvil. Og NBIMs tall viser da også en økt eierandel.
Økt eierandel fra år til år viser at oljefondet aktivt øker sine investeringer i oljesand, til tross virksomhetens vitenskapelige dokumenterte lokale miljøkonsekvenser og klimagassutslipp, og til tross for protester fra både politikere, miljøbevisste og bransjeeksperter.
Hva er galt med oljesand/tjæresand?
Oljesand er skadelig for miljøet på minst 3 måter: For det første blir naturen med dens landskaper, dyreliv, vann og skoger ødelagt over store områder i lang tid – det er bare å se på bildene så forstår man. Utvinningsselskapene har riktignok krav om å rehabilitere naturen etter at utvinningen er ferdig (såkalt reclamation) – og det første området er faktiskpå vei til å bli omformet tilbake til opprinnelig natur – men områdene blir likevel ødelagt i mange tiår og dyre- og plantelivet kan neppe bringes helt tilbake til opprinnelig nivå.
For det andre brukes svært mye energi og vann til utvinning og ekstraksjon. For hver liter utvunnet bensin, er 40 % av energien i bensinen brukt til å fremskaffe den. Sagt på en annen måte: Kraften som brukes til utvinning av en liter bensin fra tjæresand kunne vært brukt til å kjøre en elbil 30 km. Eller enda bedre hvis energien ble hentet fra kullenergiverk: Ved å ikke utvinne en liter bensin, sparer man både 40 % av energien (produsert fra kull) + at man får en liter mindre olje/bensin å forbrenne. Så enkelt er det selvsagt ikke, da markedet styrer produksjonsmengden og andre typer fossil energi ville da overta.
For det tredje er lokal forurensning fra luftutslipp og avfallsdammer. Det enorme vannforbruket og måten oljen ekstraheres på, gir store mengder avfallsvann, og som tappes ut opp i store avfallsssjøer (tailings ponds). Dette gjøres av to grunner. Det er selvsagt forbudt å sende dette avfallet ut i elvene eller grunnen, og i tillegg kan spillvannet brukes på nytt etter en renselsesprosess. Selv om vannforbruket er stort, reduserer gjenbruken totalforbruket kraftig. Men dammene er ikke tette, så det siger forurensninger fra dammene ned i grunnvannet. Dette er påvist i undersøkelser senest i 2014. I tillegg viser det seg at innholdet av giftige hydrokarboner (PAH) i omkringliggende sjøer opptil 90 km unna, har et giftnivå på 3-23 ganger høyere enn normalt. Selve transporten har også gitt både kanadiske og amerikanske myndigheter hodepine. Flere av rørledningene som sender såkalt utvannet bitumen eller dilbit, har hatt store brudd og lekkasje på sin vei fra Alberta til raffinerier i USA. Lekkasjene har medført skade på lokalt dyre- og planteliv. For eksempel utslippene i Kalamazoo River i 2010, hvor oljefondets investeringsobject Enbridge måtte betale rekordstore miljøbøter.
