Knut Olav Åmås, tidligere debattredaktør i Aftenposten, har en tankevekkende artikkel med tittelen » Norges anonyme overklasse» i søndagens utgave av Norges største avis. Åmås viser en finansanalyse god som noen, der norske B-kjendisene nevnes i fleng, en gjeng som ikke snakker med media. Vi vet alle hvem de rikeste i landet er: Stein Erik Hagen, John Fredriksen, og Kjell Inge Røkke, som Norges Wallenberg. Professor Marianne Nordli-Hansen ved Institutt for Sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo hevder, ifølge Åmås, at arv er en avgjørende vei til høy formue, en trend som ser ut til å ha økt i det norske samfunnet. Knut Ola Åmås nevner to klasser av rikinger i Norge, som stadig omtales i Finansavisen , Dagens Næringsliv og nettaviser som E 24. Norges ukjente makthavere, i form av makthavere i globale selskaper med stor virksomhet i Norge, nevnes ikke i de nevnte nevne økonomiske avisene, eller av Knut Olav Åmås. Det er Norges ukjente økonomiske makthavere.
God børsindikator
Oljefondet er blitt en god børsindikator på dette området. Hva betyr styreleder Jorma Ollilla i Royal Dutch Shell for det norske samfunnet( kjøper britiske BG Group der Helge Lund var sjef). Hva betyr styreformann Carl- Henric Svanberg i BP og Volvo AB, for det norske samfunnet. Buss- og lastebilprodusentn Volvo har finansminister Siv Jensen og Norges Bank som største aksjonær,og BP har et omfattende engasjement på den norske kontinentalsokkelen. Oljefondets økende innflytelse i globale selskaper som Nestle, Credit Suisse, HSBC, svenske SCA, Stora Enso og finske UPM, blir sjelden eller aldri omtalt eller analysert i norske medier. Pressen er opptatt av norske kjendiser som befinner seg på B og C-nå i internasjonale sammenhenger. Vi burde forsøke å påvirke internasjonale teknologiselskaper til å samarbeide med oljefondet. Eller omvendt, få oljefondet til å delta mer aktivt i styret av de flernasjonale selskapene, der man har omfattende investeringer.
Et skandinavisk jagerfly
Et eksempel kan være jagerflyprodusenten Saab, som kunne vært en spennende teknolgisk samarbeidspartner for Norge. Men da burde regjeringen Stoltenberg har valgt et helt annet jagerfly enn amerikanske F-35. Et annet eksempel er Skanska, som med norsk kapital kunne bygge veier fra Lindesnes til Nordkapp, uten altfor stor inflasjonseffekt. Det mest spennende er Norges Banks Investment Managements samarbeid med det amerikanske investeringsselskapet BlacRock. Sammen er disse gruppene skjulte makthavere i ineternasjonal økonomi. De er på mange måter også Norges ukjente makthavere, selvom oljefondet ikke investererer direkte i norske selskaper, opptrer disse globale selskapene på den norske kontinentalsokkelen, og er med på å påvirke priser på naturgass og olje i global sammenheng. Hva med staten som eier i private globale selskaper? Det interessante er at dette skjer i alt større omfang. I den sveitsiske storbanke Credit Suisse, er oljefondet i Qatar, det Saudi- arabiske oljefondet og den norske stats oljefond, store aktive medeiere. Flere finanskriser, vil kunne føre til føre til at også kinesiske oljefond komme inn på eiersiden i vestlige globale selskaper. Norges anonyme overklasse slik Knut Olav Åmås beskriver den, vil bli alt mer avhengig av statlig kapital og av disse multinasjonale selskapene. Oljefondet passerer ti tusen milliarder kroner om få år. Da er det viktig for en norsk regjering å bruke fondet for å få økt innflytelse i viktige flernasjonale selskaper, skriver Nils Petter Tanderø i et debattinnlegg søndag.
