Norge burde fått til en Saab-avtale

Skjevt om forsvasrsbalansen Europa -USA: Og nytt skråblikk til Aftenpostens mørke sider – enda et kjellermøte med redaktørers besvergelser mot denne forbaskede forsvarsanalytikeren? Forsvarsdebatten, slik den nå utvikler seg gjennom Aftenpostens dekning av forholdet mellom USA og det øvrige NATO, med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg som en av hovedkildene, bærer helt galt av sted.

Av John Berg, vernepliktig major (Hæren), forsvarsanalytiker

For det første sammenligner Aftenposten supermakten USA og det øvrige NATO uten hensyn til at store deler av USAs innsats er rettet inn mot Kina, Nord-Korea og Russland i Stillehavs-regionen. Hvis man vil hevde at denne innsatsen også gjelder Europas sikkerhet, burde man klare å se helheten og ta inn i regnskapet forsvarsinnsatsen til Japan, Australia, Sør-Korea, New Zealand, Taiwan, Singapore og kanskje flere stater i regionen. Og hva med India, som tar opp det ene vestlige samarbeidet etter det andre? Spørsmålet India skulle være nok til å demonstrere hvor uhåndterlig problemstillingen egentlig er. Eller hva skal vi si til Saudi-Arabia?

Trygger amerikanske arbeidsplasser

For det andre regner man ikke inn at USAs forsvarsindustri er klart størst på NATO-markedet, noe som trygger amerikanske arbeidsplasser, på bekostning av europeiske og kanadiske, og gir USA betydelige eksportinntekter. Norge bidrar ikke så rent lite her. Når europeisk forsvarsindustri en sjelden gang får kontrakter med USAs forsvar – hvilket hender – er forutsetningen nesten alltid at arbeidsplassene kommer i USA og ikke i Europa. Så Aftenpostens bilde blir villedende. Og motforestillinger, faktaunderbygget (kortversjon av denne artikkel), vil avisen ikke se i sine spalter. Ikke denne gangen heller. Det er unektelig moro å terge avisen – nå igjen – med redaktørene som møtes i kjelleren og blander blod på at sånt skal ikke, osv., osv. Men forklaringen er banal: Det finnes ingen overordnet ledelse i avisen, og ingen sikker linje.

Bred amerikansk hjelp

USAs våpenhjelp til øvrige NATO-land fra 1950 var essensiell gjennom store deler av den kalde krigen. Men USAs leveranser av gratis forsvarsmateriell skilte seg ut fra Marshall-planen, som tok sikte på å bygge opp Europas økonomi og næringsliv. Gratis våpenhjelp tok markedet fra europeisk forsvarsindustri. Et eksempel er det norske jagerflyvåpenet som kom ut av krigen med stor heder og britiske jagerfly. Vår første jetjager-type etter krigen, lille og lette de Havilland Vampire, var selvfølgelig britisk. Mange land valgte Vampire. Uten våpenhjelpen ville lut fattige Norge trolig gått videre til etterfølgeren, de Havilland Venom, og så kanskje gravd dypt i budsjettene og fortsatt til formidable Hawker Hunter, som ble en eksportsuksess for britene tross det amerikanske presset. Det hadde aldri blitt mange fly. Men fra 1950 kom massive amerikanske leveranser av jagerfly og hele jagerflyvåpenet ble langt på vei amerikanisert. Det er det fremdeles, selv om vi etter hvert har kjøpt fly selv. Kampflyvalget under Stoltenberg-regjeringen i 2008 ble selvfølgelig amerikansk og ikke europeisk. Svimlende dyre F-35 truer nå med å ødelegge Forsvarets økonomi og har påført oss en helt annen situasjon i mange år fremover enn det Eurofighter Typhoon, og spesielt hva vår tids Vampire og Venom, Saab Gripen, ville ha gjort.

Europeisk samling

På 1990 tallet startet en utvikling i Europa fra nasjonale industrier og til flernasjonale, med sivil-militære EADS (European Aeronautics Defence and Space, der Airbus inngår) og britiske BAE Systems som de største. Det var på høy tid. NATOs generalsekretær, Javier Solana, sa ved en anledning: ”Hvis europeisk forsvarsindustri ikke samler seg, ender vi som underleverandører til amerikanerne, alle sammen.” Solana var nok litt mer europeisk orientert enn Stoltenberg. Men nå ble også tvekampen med amerikanerne beinhard; noen vil si nådeløs. Det spilles et spill. Av Aftenpostens oppslag 28. november, om et mylder av europeiske materielltyper mot USAs få, fremgår angivelig at Europa har 19 stormpansertyper mens USA hevdes å ha én. Sånt blir nesten alltid et definisjonsspørsmål – hva er egentlig en stormpanservogn – men langt viktigere er at Aftenposten ikke nevner det industrielle bildet: På 1990-tallet begynte britiske Alvis en stor konsolidering av produsenter av panservogner og kjøpte bedrifter fra Sør-Afrika i sør til svenske Hägglunds Vehicles i nord. Svære, amerikanske General Dynamics kastet seg snart inn med sin Land Systems divisjon, GDLS, og kjøpte østerrikske Steyr-Daimler-Puch, kjøretøydivisjonen til spanske Santa Barbara og sveitsiske, verdensledende MOWAG. Deretter ville GDLS kjøpe Alvis, for slik å ta det europeiske markedet. BAE Systems så faren og kjøpte Alvis foran nesen på amerikanerne. Det går langsomt mot en europeisk konsolidering innen forsvarsindustrien. Norge har hittil stilt seg utenfor.

Norge burde fått en Saab-avtale

Det går unektelig langsomt i Europa; men problemet – enkelt sagt – er selvfølgelig at ingen vil nedlegge eller redusere forsvarsindustrier sånn uten videre, med derav følgende tap av arbeidsplasser og eksportinntekter. Hva er Norge villig til å gjøre med vesle Kongsberg? Den europeiske utviklingen må gå gjennom oppkjøp, gjerne gjensidige oppkjøp og helst også sammenslåinger, bygget på klare og langsiktige planer for teknologiske og markedsmessige gi-og-ta samarbeider. Norge opptrer rent patetisk. Høyres plan om statlig nedsalg i Kongsberg fra 50,1 prosent endte i søpla; etter snedige påstander om at et nedsalg kunne kompromittere sensitiv teknologi. Hvorfor går det ikke slik når andre land selger ned i bedrifter, i statlig eller privat regi, for slik å bli delaktige i flernasjonale virksomheter? Regjeringen burde selvsagt ha solgt ned til negativt flertall, til EADS eller BAE Systems eller kanskje til Leonardo (tidl. Finmeccanica) som eier bedriften som bygger de nye redningshelikoptrene våre. Samtidig burde vi ha vurdert å søke å kjøpe oss opp i den nye, internasjonale deleieren.
Og – leseren bes holde seg fast – for å banne i kjerka; hadde vi brukt forstanden for åtte år siden, kunne Saab nå ha vært deleier i Kongsberg, og Kongsberg, eller staten eller begge, i Saab. I dag er Saab i ferd med å ta av. (Ref. Forsvar 2020 nr. 16/2016: Svensk industrieventyr – norske tommeltotter)