Vi er kommet for langt til å kunne gå ut av F-35 samarbeidet. Men vi kan kutte antall fly fra 52 til 20-24. Så kan vi anskaffe ca. 30 Gripen E (den nye versjonen); og unngå merkostnader ved drift av to kampflytyper ved at disse 30 flyene bemannes med norske flyvere og støttepersonell men driftes helt og holdent av svenska Flygvapnets Gripen-organisasjon. Dette kan enkelt gjøres ved at svenskene utvider sin Gripen-organisasjon fra sine tre nåværende baser (Såtenäs, Ronneby, Umeå) til fire – der den fjerde kan være Bodø.
Av John Berg, forsvarsanalytiker
Basenedleggelser i nord: Nordisk forsvarssamarbeid – fiasko på fiasko hittil. Skal Forsvaret måtte legge ned base etter base i nord i håp om at det skal redde oss fra kampflyet F-35s knusende økonomiske realiteter – eller skal vi omsider ta overordnede grep? Storstilt nordisk samarbeid er løsningen. Norden vet at landene i lengden ikke kan finansiere rent nasjonale forsvar. Allikevel har nesten alle nordiske eller bilaterale prosjekter endt i fiasko. Ingen gjør noe. Ingen utviser lederskap. Ingen vil tenke overordnet.
Alle vet at situasjonen krever en overordnet strategi, med storstilte sammenslåinger av etatene for materiellanskaffelser – som norske FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon) og svenske FMV (Försvarets Materiellverk), kombinert med like storstilte gjensidige oppkjøp i forsvarsindustrier, med statlig og privat kapital involvert og med sammenslåinger som målsetting. Men ingen løfter en finger.
Dette handler om industriutvikling lignende dannelsen av europeiske, fransk-tysk dominerte EADS og internasjonale, britisk styrte BAE Systems som eier viktige deler av svensk forsvarsindustri og står sterkt i USA. Høyre har programfestet statlig nedsalg i Kongsberg men har foreløpig kastet kortene uten sverdslag. Ap. synes å tro at det dreier seg om å legge Kongsberg-aksjer ut på børs! Vilje og kunnskapsnivå (les: å gjøre leksene sine) fremstår ikke som imponerende.
Et styrt nedsalg i Kongsberg til negativt flertall, til Saab (i realiteten Investor og Wallenbergene), kombinert med norsk statlig og privat kapital inn i svensk forsvarsindustri, kan på sikt spare landene for titalls milliarder over forsvarsbudsjettene. Men nei – –
Fregattsaken
Hvordan er det mulig at Stortinget, media, forskere etc. i 20 år har oversett den stadig voksende fiaskolisten? I fregattsaken avviste vi et moderne tysk-nederlandsk tilbud der Danmark senere kom inn, og overså et svensk konsept. Forutsigbart valgte vi Lockheed Martin, kamuflert som et spansk prosjekt. Grunnteknologien i Aegis hovedsystemet ble utviklet på 1970-tallet, vi har en fjerdedel av den luftvern missilkapasitet som er vanlig på slike fregatter, launcherne kan ikke skyte de fleste av de store missiltypene andre fregatter har, skroget er av skrapstål som ruster som piratbremseskiver. Danskene fikk bedre fregatter til halve prisen. Og bygde ved eget verft.
Tredobbelt snusk
Like forutsigbart valgte vi Lockheed Martin i kampflysaken; og hevdet at 48 F-35 over levetiden ville koste 145 milliarder kroner, 2008 verdi, mens 48 Gripen ville bli 10-20 milliarder dyrere. Det svenske – hemmelige – tilbudet var i virkeligheten på 55 milliarder. Da dette lekket, reagerte ingen på at vi hadde tredoblet tilbudet for å få det til å se ut som om Gripen var dyrest. I dag beviser svenskene at de ville ha holdt kalkylen; og slik reddet både Norges og sin egen forsvarsøkonomi. Men fortsatt reagerer ingen – tross at det er tindrende klart at ingen økning av de norske forsvarsbudsjettene innenfor det mulige vil kunne redde økonomien fra gjøkungen F-35.
For å kunne fly mest mulig over våre svære nordområder valgte vi flyet med de høyeste driftsutgiftene og den korteste rekkevidden. Gripen vil kunne fly for 20 prosent av kostnadene og med 300 km lengre operasjonsradius.
Stortinget, forskere etc. synes ikke å ha oppdaget bekymringen som råder hos bl.a. Pentagons D,OT&E (Director, Operational Test & Evaluation), CAPE (Cost Assessment Program Evaluation), US Navy, USAs riksrevisjon og flere.
Tragikomedie – svensk publikum
Man har ikke lest USAs egne beskrivelser av F-35. Derfor ser man ikke at vi over flyets levetid skal betale minst 100 unødvendige milliarder, 2008 verdi, for ultradyre supermakts kapasiteter som USA trenger, men som småstaten Norge hverken trenger eller kan utnytte fordi vi ikke har de støttekapasiteter USAs operasjonskonsept forutsetter. Og heller ikke amerikanernes behov for offensive operasjoner langt inn over godt forsvart, fiendtlig territorium.
I amerikansk debatt er det et fremtidig «near peer» (nesten jevnbyrdig) Kina som oftest nevnes som F-35 operasjonskonseptets ultimate målestokk; og her ligger da også – for Norges del – målestokken på kampflysakens ultimate toskeskap.
For det andre ser man ikke at dette handler om 70-80 jagerflyvere, fra generaler og nedover, og deres morsbinding til US Air Force. De vil fly sammen med amerikanerne. Konsekvensen er at Stortinget og det sikkerhetspolitiske miljøet ikke ser hvor tungt disse jagerflyverne i realiteten har grepet inn i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk.
For dette er tragikomedien: Satt på spissen; skal vi samarbeide så tett med Sverige som fremtiden krever eller skal vi være med og bombe Kina? Det luftoperative samarbeidet med svenskene vil måtte begrense seg, og fremfor alt vil F-35s giga-kostnader frata oss alt økonomisk handlingsrom. Svenskenes trøst får være at de ganske snart kan henslenge seg tilbake i Ikea-sofaen og bivåne oss nordmenn steke i vårt eget fett.
Alt dette er selvsagt hvis det ikke plutselig stiger frem en forsvarsminister som tar grep.
Og det er mye mer – –
Norge gikk ut av Viking ubåtsamarbeidet med Sverige, og i dag underkalkulerer vi fremtidens ubåtprosjekt. Ledelse manglet. Vi gikk ut av Archer feltartilleriprosjektet; men dette var alt i utgangspunktet ikke noe fremtidsrettet prosjekt. Ledelse manglet. Vi gikk ut av samarbeidet om lastevogner; på en måte som neppe kan premieres for ryddighet. Vi samarbeider om CV90 stormpanser, og her kan danskene komme inn, men produsenten Hägglunds i Örnsköldsvik er i dag 100 prosent eid av britiske BAE Systems.
I november 2001 kontraktet Finland, Sverige og Norge 52 NH Industries NH90 «nordiske enhetshelikoptre» for den gang 1,2 milliarder dollar. NH90 ble markedsført som et europeisk enhetshelikopter; og er blitt et europeisk mareritt. Kravene spriker alt for mye, i storskala i Europa og i mindre skala i Norden. Hos oss fantes ingen overordnet ledelse. Danskene luktet lunten og gikk ut av prosjektet, finnene ville også ut men fikk så gode industritilbud at de ble. I desember 2012 – elleve år etter oss – kontraktet danskene ni Sikorsky Seahawk helikoptre for sine fartøyer; men blir trolig operative med antiubåt versjonen før vi kan operere NH90 i antiubåt rolle fra fregattene våre. Den første fregatten, KNM Fridtjof Nansen, ble overlevert Sjøforsvaret i april 2006; og kommer til å runde ti år før den er operativ med helikoptret som anses som en essensiell ressurs – –
Nord-Norge må kreve at det tas grep
Det er bare å narre seg selv å tro at en varig løsning ligger i å nedlegge baser i nord. Norge er i dag det eneste F-35 partnerland som ikke har kuttet – til dels drastisk – i antall planlagte fly, eller utsatt prosjektet helt eller delvis eller iverksatt ny kampflykonkurranse. Samtidig er vi det partnerland som planlegger å bruke den største andelen av de årlige forsvarsbudsjettene på F-35! Frem til ca. 2060!
Løsningen er drastisk, men ligger snublende nær: Vi er kommet for langt til å kunne gå ut av F-35 samarbeidet. Men vi kan kutte antall fly fra 52 til 20-24. Så kan vi anskaffe ca. 30 Gripen E (den nye versjonen); og unngå merkostnader ved drift av to kampflytyper ved at disse 30 flyene bemannes med norske flyvere og støttepersonell men driftes helt og holdent av svenska Flygvapnets Gripen-organisasjon. Dette kan enkelt gjøres ved at svenskene utvider sin Gripen-organisasjon fra sine tre nåværende baser (Såtenäs, Ronneby, Umeå) til fire – der den fjerde kan være Bodø.
Dette vil bety svære årlige innsparinger sammenlignet med å drifte nåværende planlagte F-35 flåte på Ørland. Og det kan bli begynnelsen til flere overordnede samarbeider som i sum vil bety avgjørende innsparinger for begge land.
Da F-35 ble valgt, forkastet vi et overlegent svensk industritilbud med forpliktelser til virksomheter i samtlige fylker, ikke minst i nord. Politikerne satt stille som mus. Nå får de tre nordligste fylkene isteden en rad med nedleggelser. Finnes det ikke politikere i Nord-Norge? Ingen opinion? Ingen klar tanke?
Forsvarsanalytiker John Berg har sendt oss denne debattartikkelen. Kilde: Artikkelserie Forsvar 2020 6/2015.
