Intervju med Christine Lagarde, president for ECB, utført av Eric Albert, Philippe Escande og Béatrice Madeline 28. oktober 2024 31. oktober 2024 for Le Monde. Oversatt til norsk og redigert av Erik Heming i Nordic News.
I september publiserte tidligere ECB-president Mario Draghi en alarmerende rapport om hvordan den europeiske økonomien sakker etter. Er du enig i denne vurderingen?
Europa henger etter. Det er sant. Og det er Frankrike også. Mario Draghis rapport fremhever produktivitetsgapet, som i stor grad skyldes teknologisektoren. Tekniske aktører i Europa og USA mener at gapet først dukket opp under den digitale revolusjonen som begynte på midten av 1990-tallet.
Spørsmålet nå er om det løftet som USA fikk fra midten av 1990-tallet vil fortsette med kunstig intelligens, akkumulering av datasentre og utnyttelse av disse dataene. Dette er nøkkelspørsmålet. I Europa må vi brette opp ermene og gjøre en innsats for å beholde de selskapene som starter her og deretter utvikle seg andre steder. Vi må prøve å få dem til å bli.
Så hva er løsningen? Tror du gapet vil forbli?
Vi må se på hvorfor Europa henger etter. Energikomponenten er sentral, spesielt når det gjelder datasentre. Arbeidskraft er også viktig, med mobilitet som er mye større i USA. Og regulering er også et avgjørende spørsmål. I altfor enkle termer utvikler USA AI veldig raskt, og har allerede en rekke store aktører. I mellomtiden mangler ikke bare Europa så store aktører, men det har også blitt en pioner innen AI-regulering. Dette får spillere i denne sektoren til å si «OK, la oss gjøre dette andre steder. Det blir enklere og vi vil ha færre hindringer og færre restriksjoner».
Hva med den offentlige finansieringen som gis til bedrifter i USA?
Den fjerde faktoren som bidrar til at Europa henger etter, er den «lette» industripolitikken USA fører. Det er ikke lett i form av penger fordi inflasjonsreduksjonsloven fra august 2022 er veldig stor, men det er relativt få kriterier for å kvalifisere for finansiering for å starte et selskap på amerikansk jord. Når jeg spør produsentene, er de stort sett alle enige om at i Europa er prosessen komplisert og uhåndterlig. Og på toppen av det flerlags europeiske systemet, har du de fra medlemsstatene.
Den siste faktoren er privat finansiering. I USA finnes det pensjonsfond og andre finansielle instrumenter som gjør det mulig å kanalisere sparing og få sparere (ansatte eller pensjonister) interessert i fremtiden til økonomien eller utviklingen av aksjemarkedet. I mange europeiske land er disse planene fortsatt langt unna disse mekanismene, spesielt aksjedeltakelse og selskapsoverskuddsdeling. Derav behovet for å utvikle en kapitalmarkedsunion.
Men vi har snakket om dette prosjektet de siste 15 årene. Og da Mario Draghis rapport ble publisert, motsatte Tyskland seg umiddelbart vanlig lån. Er Europa virkelig i stand til å reagere?
Du har rett. Vi har snakket om en kapitalmarkedsunion siden Jean-Claude Junckers tid (president for EU-kommisjonen fra 2014 til 2019), og lite fremskritt er gjort. Letta- og Draghi-rapportene er en vekker for europeere, en advarsel. Vurderingen er streng, men rettferdig og gir spesifikke anbefalinger. Det antyder at alle europeere bør ruste seg og være klare til å gi opp litt suverenitet for å ‘kombinere det beste’, for å omskrive det Paul Valéry en gang sa. Men det som gir meg håp er engasjementet til alle europeiske institusjoner i kapitalmarkedsunionen. ECBs styrende råd er også fast engasjert. Vi må bruke dette momentumet.
I 2020 var planen for et kollektivt europeisk lån på €750 milliarder et stort fremskritt. Fire år senere er under halvparten av lånet bevilget. Bør vi se dette som nok et eksempel på europeisk treghet.
Vi hadde akkurat det samme problemet under den greske krisen. Administrasjonene i de forskjellige landene er ikke alltid i stand til å raskt forvalte de innkommende midlene. Finansministrene i land som mottar mye midler forteller deg at de selvfølgelig har identifisert hvilken bro eller jernbanelinje som skal bygges, men at de må innhente lokale autorisasjoner samt tillatelser til å ekspropriere eiendom, og at miljøorganisasjoner går i retten. handlinger. Alt dette tar mye tid.
I denne sammenheng, hvilke konsekvenser kan det amerikanske valget tirsdag 5. november få for Europa?
Jeg ønsker ikke å si noe om noen bestemt kandidat. Men USAs internasjonale handelspolitikk vil selvsagt ha innvirkning på den økonomiske aktiviteten i resten av verden, og først og fremst på Kina. Den som vinner, hvis handelsfragmenteringen forverres, vil effekten på globalt BNP være negativ, med tap som når 9 % i et alvorlig scenario med full frakobling i henhold til ECB-simuleringer. Men husk: da Joe Biden ble valgt, trodde alle at han ville fjerne tollbarrierene som ble reist av hans forgjenger (Donald Trump). Det ble det ikke noe av.
Kina kan trekke seg tilbake
Mellom Kina, som trekker seg tilbake mot Asia, og USA, som lukker seg igjen, er ikke Europa, som partner til begge makter, den store taperen?
Derfor må vi handle og brette opp ermene. Vil Europa måtte gjennomgå en ny krise for å få til reformer? Det er alltid i krisetider vi er i stand til å få ting til å skje. Det kan være grunnen til at Mario Draghi snakker om "pine", det er en måte å si "krisen er her, nå, gjør noe!".
Det er snakk om en europeisk frakobling. Men er det ikke en fransk frakobling i Europa?
Hvis du sammenligner dagens BNP-tall med tallene for 2019, har USA vokst med 10,7 %, det europeiske gjennomsnittet med 4,8 % og Frankrike med 3,7 %. Frankrike henger etter det europeiske gjennomsnittet.
Hva er ditt syn på økningen i det franske underskuddet?
Utsiktene til å returnere i tråd med europeiske standarder ved å anvende europeiske skatteregler bør tjene som en bindende retningslinje.
Og er de franske løftene om å gjenopprette offentlige finanser troverdige?
Som jeg sa, bør anvendelse av europeiske finansregler tjene som en bindende retningslinje.
Vil vi være på vei mot en resesjon i Europa i 2025?
Basert på informasjonen som nå er tilgjengelig og vår nåværende vurdering, ser vi ingen lavkonjunktur i 2024, heller ikke i 2025 eller i 2026.
Inflasjonen i euroområdet var på 1,7 % i september, under målet på 2 %. Er det nå under kontroll?
Målet er i sikte, men jeg skal ikke fortelle deg at inflasjonen er beseiret ennå. Inflasjonen var på 1,7 prosent i september. Eksklusive energi og mat var den fortsatt på 2,7 %. Vi er glade for tallet på 1,7 %, men vi vet også at inflasjonen kommer til å stige igjen de neste månedene, bare på grunn av basiseffekter. I september var energiprisene 6,1 % lavere enn året før, noe som førte ned kostnadene for forbrukskurven. Dessuten er inflasjonen i tjenestesektoren – som er svært lønnsavhengig – fortsatt på 3,9 %. Så forsiktighet er berettiget. Christine Lagarde er offisielt fotografert av ECB.
