For et år siden kom dokumenterte fakta enda en gang på bordet; og ble benektet av Forsvarsdepartementet i Oslo. I år er samme fakta om jagerflykjøpet (Amerikanske jagerflyet F- 35) dokumentert av USAs forsvar og Riksrevisjon. Hva gjør så forsvarsminister Eriksen Søreide? Hva gjør Stortinget? Hva gjør media? Ingenting. Har dokumenterbare fakta ingen ting i norsk forsvarsdebatt å gjøre? Skal forsvarsminister Ine Eriksen Søreide forholde seg til fakta eller til den elskverdigste møtepraten? Og hva gjør Stortinget og media, spør forsvarsanalytiker i John Berg i en debattartikkel i Nordens Nyheter.
Forsvarsdepartementets F-35-programdirektør, Anders Melheim,skrev 19. februar i Aftenposten at problemene med flyet(F-35) er løst. 26. mars sto JPO (sjefen for Joint Program Office), generalløytnant Christopher Bogdan, i Kongressen i Washington og sa det motsatte. En av de to snakket altså ikke sant, og det var ikke amerikaneren. Forsvarsanalytiker Johnerg legger frem en norsk trepunktplan, der den norske regjeringen reduserer antall amerikanske jagerfly av typen F-35 og satser på å kjøpe et antall senske jagerfly av typen Gripen E.
Hyppige motorfeil
Berg siterte i 2014 General Bogdan , som i sin tid begynte i jobben med å hevde at F-35 samarbeidet med Lockheed Martin var det verste han noen gang hadde sett. I dag tar Bogdan ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at «Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!» I Kongressen, for Husets forsvarskomite, var tonen en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren. F-35s pålitelighet «is not growing at an acceptable rate.» Han truet med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen «F-35 boss delivers quality ultimatum» (1-7. april [2014], side 10). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i GAO (Government Accountability Office – Riksrevisjonens)siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets «most significant risk». Riksrevisjonen advarte mot ytterligere forsinkelser og mente at sammen med faren for bevilgningskutt kan det resultere i produksjonkutt eller «less capable aircraft».» Så langt status for et år siden – benektet av det norske Forsvarsdepartementet, skriver John Berg..FDs «løste problemer» kom tilbake igjen i år. I nr. 7/2015 skrev Berg at Pentagons D, OT&E (Director, Operational Test & Evaluation) melder at programvaren fremdeles har 1151 feil. Noen av dem kritiske. Riksrevisjonen GAO melder at det oppstår motorfeil fem ganger så ofte som forutsatt på nåværende utviklingstrinn.
Holder tilbake informasjon
I USAs meget ryddige system – langt åpnere og ryddigere enn noe vi har her i Norge – er det litt forenklet seks instanser som uttaler seg offisielt om F-35. Uttalelsene spriker fra den ene ytterlighet til den andre; og det er her FDs mektige F-35 junta vet å velge ut hva de ønsker at Stortinget og opinionen skal få vite. FD har lang tradisjon for å styre saker gjennom tilbakeholdelse av informasjon: Her arbeider Lockheed Martin sammen med USAs flyvåpen, marine og marinekorps, samt partnerlandene (blant dem Norge) om å teste og utvikle flyet gjennom JPO (Joint Program Office). Her er det, i alle fall på overflaten, mye entusiasme og det er dessuten først og fremst her mulige kjøpere bearbeides. Dette blir også mye reklame, når politikere og journalister som ikke gjør leksene sine er på besøk. Men på kammerset og i høringer i Kongressen er det ramme alvor.
Mangel på jagerfly
US Air Force og US Navy: Spesielt USAF står på at de må ha F-35; rett og slett fordi kampflyparken, spesielt deres vel tusen F-16C/D med en snittalder på 24 år, er på vei inn i kritisk alder. De må erstattes og det finnes bare to alternativer til F-35: Enten å sette de gamle flytypene i produksjon igjen eller å vente på neste generasjons kampfly – men det vil ta 15 år. Det argumenteres sterkt for at man må ha F-35 for å kunne bombe bakkemål langt inne på godt forsvart fiendtlig område, med et fremtidig «near peer» Kina som ultimat målestokk; men det påpekes også gang på gang at F-35 har begrensninger i luftkamp. Den må kunne forsvares av superjageren F-22. I nr. 2/2014 siterte John Berg sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, på Air Force Association’s Air Warfare Symposium, Orlando, Florida
-We don’t have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater’s worth of conflict.» Therefore, the F-35 will have to fulfill some of the air superiority mission «before it goes and does the things it was supposed to be designed to do.» Dette anses som et alvorlig problem. I nr. 7/2015 viste Berg til at USAF nå har valgt å beholde sine vel to hundre F-15C, og trolig sine 35 F-15D (tosetere), for å bøte på mangelen på F-22 jagere. Den usedvanlig robuste F-15C/D kom i operativ tjeneste fra juni 1979 men er stadig blitt modernisert. Det anses som bedre å bruke penger på fortsatt modernisering av disse flyene fremfor å stole på F-35 i «air defence». Britene tar også forbehold, skrev og dokumenterte vi, om F-35 i «air defence», mens US Navy tviler på flyets stealth-funksjon.
Reduser bestillingen !
I vårt nære F-16 samarbeidsland Nederland – der man kan trenge F-35 fordi man knapt har behov for noe luftforsvar og definerer kampflyenes primærrolle som internasjonale operasjoner – er det skikkelig dekning i media og harde debatter i parlamentet. Ognederlenderne – som bomber IS og har hatt F-16 ute i internasjonale operasjoner nesten uavbrutt i snart 25 år – har lest tegningen ogkuttet F-35 plantallet fra 85 til 37 fly. Samtlige F-35 partnerland har redusert antall fly, utsatt eller kjører ny konkurranse – unntatt Norge
Koster tusen milliarder
Totalestimat for drift av USAs planlagte F-35 flåte på 2443 fly, «sustainment cost», ble i sin tid satt til 1000 milliarder dollar over levetiden, 1 trillion på amerikansk (av senator John McCain og andre kritikere i Kongressen raskt døpt «the t word»). Estimatet gikk først opp til1100 milliarder og deretter ned til 858 milliarder. Riksrevisjonen synes imidlertid fortsatt å holde fast ved 1000 – 1100 milliarder. Her følger Forsvar 2020s evige gjenganger: F-35s svimlende kostnader, ikke minst i drift, skyldes at dette er et supermaktsfly som må ha kapasiteter til å delta i store, kompliserte angrepspakker – sammen med en rekke andre kapasiteter – langt inn over en «near peer» som Kina.
Kan spare store beløp
Småstaten Norge skal over flytypens levetid betale minst 100 milliarder, 2015 verdi, for kapasiteter vi hverken trenger – eller vil kunne bruke på nasjonal basis fordi vi ikke har de andre kapasitetene supermaktens angrepspakke forutsetter. Disse 100 milliardene skal tas fra forsvarskapasiteter vi trenger. Dette tallet fremkommer når vi sammenligner brutto levetidskalkyler for F-35 og nye Gripen E. Hva hadde vi spart ved å velge Gripen E. Det er nøkternt regnet; og den som leser videre kommer til hvem som står ansvarlig for kenguru-studien somhadde til hensikt å skjule dette for Stortinget. Den kjente forsvarsanalytikeren Bill Sweetman skrev for en tid siden at Gripen E er det eneste kampflyet som bryter Fitzgeralds lov. Loven sier at det første man får høre om en nytt og avansert teknologiprosjekt alltid er det beste man får høre. Etter presentasjonen dukker ubønnhørlig de første komplikasjonene, forsinkelsene og kostnadsøkningene opp . Hvor ender dette for Norge?
Trepunktsplan kan redde oss
USA ligger bak skjema for årlige bestillinger av F-35, beholder F-15 for «air defence» og forserer utvikling av neste generasjons kampfly; med hovedvekt på «air defence». Antall F-35 vil trolig bli kuttet drastisk. Samtlige partnerland kutter drastisk, eller utsetter eller kjører en kampflykonkurranse. I realiteten er Norge eneste gjenværende F-35 fundamentalist; det land i verden som planlegger å bruke størst andel av forsvarsbudsjettene på kampfly og betale ut størst andel av budsjettene til Lockheed Martin. Vi får nok diplom; men balansen på budsjettene våre smadres.Her er John ergs forslagtil løsniung:
1. Vi kommer neppe ut av F-35-kjøpet, men vi kan dele det i to: 18 – 24 fly som planlagt og deretter en pause på 3 – 6 år. Canada har utsatt hele sitt kjøp i minst tre år, for å få mer modne og problemfri fly fra produksjonslinjen – og for å vurdere en annen, vesentlig rimeligere flytype.
2. De 3 – 6 årene brukes til å finansiere bl.a. forsvaret av Finnmark; med hovedvekt på det vi trenger mest men diskuterer minst – fordi det koster så mye: Luftmobile styrker som raskt kan helikopterlande hvor som helst i fylkets 48.700 kvkm. Styrker langs vei er dømt til å komme for sent, uaktet beredskap og klartid. (Aftenposten har skalket lukene.)
3. De 3 – 6 årene brukes også til å vurdere om Kampflykjøp Del 2 bør være F-35, eller om vi kan spare svære penger ved å gå for svenskenes nye Gripen E. Vi kan unngå merkostnader for drift av to kampflytyper ved at driften av 30 – 40 norske Gripen E i sin helhet legges inn i svenska Flygvapnets Gripen-organisasjon. Det skulle vel være i det nordiske samarbeidets ånd? Da vil altså en Gripen-flottilj som i sin helhet er bemannet med nordmenn og som er stasjonert på eksempelvis Bodø, driftsmessig inngå som Flygvapnets fjerde Gripen- flottilj, i tillegg til F7 på Såtenäs ved Vänern (også opplæringsbase), F17 ved Ronneby nær Malmø og F21 ved Luleå. (Se også Forsvar 2020 6/2015: Basenedleggelser i nord: Nordisk forsvarssamarbeid – fiasko på fiasko hittil)
Med sitt svære, tunge og kompliserte støtteapparat vil F-35 være bundet til Ørland flystasjon; som kan ødelegges med ballistiske missiler i en krigs første time. Gripen er basert på lett, kjøretøymobil støtte for å unngå slik ødeleggelse ved å flytte og flytte mellom småflyplasser og veibaner. Dette er gjennomtenkt småstatsforsvar. Over våre store nordområder vil Gripen E kunne fly for 20prosent av F-35s svimlende kostnader og med rundt 300 km lengre operasjonsradius. Tidligere forsvvarsminister Espen Barth Eide tredoblet Gripens totalkostnader, for å få det til å se ut som om det svenske flyet var dyrere enn F-35. Hvordan hadde det gått hvis en lignende tredobling ble prøvd i en anbudskonkurranse som eksempelvis sykehusutbygging? På forsvarsektoren går det. En britisk avis siterte nylig en forsvarspolitiker på at F-35 kan bli en av historiens største hvite elefanter. Men dette er ikke elefanten i rommet. Det er krokodillen, skriver forsvarsanalytiker John Berg, i en artikkel som er noe forkortet av redaksjonen i Nordens Nyheter.
