Samtlige andre F-35 partnerland har kuttet antall fly, eller utsatt hele eller deler av kjøpet eller kjører ny kampflykonkurranse – og dette er aldri blitt tema i norsk forsvarsdebatt. Hvis det er riktig at FSJ i sitt Fagmilitære Råd vil foreslå å redusere antallet F-35, er han således i godt selskap; men vil Stortinget og media få med seg virkeligheten. Selv USA utsetter og russerne kutter som følge av svak økonomi, skriver forsvarsanalytiker John Berg i et innlegg i Nordens Nyheter.
Høye kostnader
Det er ikke først og fremst prislappen, men F-35s svimlende driftskostnader i 30-40 år fremover som har fått andre partnerland til å revurdere planene. De stadige utsettelsene og teknologiske problemene har også veid inn – og for land som trenger jagerfly, og ikke først og fremst et bakkeangrepsfly, er det etter hvert blitt stadig klarere at i luftforsvarsroller har F-35 sine begrensninger. US Air Force påpeker jo stadig dette – unntatt når de deltar i salgsfremstøt, naturligvis.
Norske media på syltynn is
Forsvar 2020 har kunnet konstatere at når norske media spør om hvordan man skal vurdere eventuelle kuttforslag fra FSJ; og får svar med referanse til utviklingen i de andre partnerlandene, blir ikke stoffet brukt. Media tror det rett og slett ikke! Og siden de ikke graver selv – men formodentlig interpellerer i Forsvarsdepartementet, får pressetalsmann i spesiell tjeneste Per-Preben Pærehöiden lett spill med FDs magiske «alt vel». Intet ærerikt kapittel i norsk presses historie, dette her:
Største investering
Det handler om Norges største fastlandsinvestering noen sinne og Forsvarets største investering og driftsbelastning; og planene medfører at Norge blir det land i verden som skal bruke den største andel av forsvarsbudsjettene på kampfly, og i en årrekke skal betale ut den største budsjettandel til Lockheed Martin; og media surfer bare på overflaten. Og knapt nok det. Så hvordan er situasjonen i de øvrige partnerlandene, og i frittstående kjøperland? Hva er konsekvensene blitt der, når de har prioritert F-35 opp mot andre forsvarsbehov?
Britene
Britene er eneste Nivå 1 (høyeste av tre nivåer) partner og investerte ca. to milliarder dollar allerede i den innledende SDD (System Development and Demonstration) fasen. På topp var britisk industri oppe i 16-17 prosent av utviklingskontraktene, primært grunnet britisk kompetanse på STOVL (Short Takeoff Vertical landing, populært kalt «jump jet») teknologien fra det gode, gamle Harrier-prosjektet. Tidlig i F-35 prosjektet, mens Tony Blair var statsminister, uttrykte industrien misnøye med at man fikk kontrakter, eller løfter om kontrakter, men ikke nødvendige «source codes» – koder for programmering – for å kunne oppfylle kontraktene. Forsvaret var misnøyd med at man ikke fikk nødvendige «source codes» til raskt å modifisere F-35 for nasjonale behov som måtte oppstå, eller integrere britiske våpen og utstyr på selvstendig basis. Men USA gir aldri fra seg «source codes». Aldri. Heller ikke til eksempelvis F-16 programvaren, der det imidlertid er et lite problem fordi F-16 er langt mindre datatungt.
Etter en tid erklærte Blair-regjeringen at problemet var å anse som løst. Hverken industri eller forsvar var helt fornøyd, og løsningen var garantert et kompromiss der USA lovet rask støtte med kodepersonell når behov oppstår. Også andre land har hatt sine «source codes» konflikter med amerikanerne, mest kjent er UAEs årelange dragkamp da de kjøpte de eneste eksisterende F-16 Block 60. Norge har aldri yppet til strid. Kongsbergs JSM (Joint Strike Missile) skal inn i F-35 programvare Block 4. Amerikanerne skal programmere, nordmennene betale. Alle fremtidige modifikasjoner blir å utføre av amerikanere.
Garantert full tilgang
I aktuelle kampflykonkurranser har både Eurofighter og Saab garantert full tilgang til alle sine «source codes». Boeing kan ikke gjøre dette, de er jo amerikanere, mens Dassault er noe franske i uttrykksmåten. «Source codes» har ikke vært tema i F-35 prosessene i senere år. Det indikerer at kompromisser lignende det briter og amerikanere kom frem til, kanskje er motstrebende aksepterte. Det er imidlertid misnøye med industriutviklingen i flere land. I Nederland og Canada har klagene vært vedvarende i årevis og de synes stigende i Danmark. I Norge tar vi tradisjonen tro det vi får og synes det er enestående. Lockheed Martin forteller oss jo at det er det.
Velger Eurofighter
Britenes plantall var først 150 F-35, som ble redusert til 138 av den konvensjonelle F-35A versjonen (som bl.a. US Air Force og Norge skal ha) og F-35B STOVL versjonen. I dag står plantallet på «flere enn» 48 fly, men dette vil trolig gå opp når neste SDSR (Strategic Defence and Security Review) 4-årige forsvarsstudie snart foreligger. I sommer, etter terroren i Tunis der 30 av 39 døde var briter, foregrep statsminister David Cameron SDSR og lovet økte bevilgninger, med prioritet til spesialstyrker, droner, lette overvåkingsfly og «strike». Om det nye ca. 70.000 tonns hangarskipet HMS Queen Elisabeth, som ventes operativt i 2020, sa han at det skal «project drones, Special Forces and strike capabilities to wherever the terrorist threat is found.» «Strike» innebærer nok her både væpnede droner og væpnede helikoptre, men først og fremst F-35B STOVL fly. Det andre av de to nye hangarskipene, HMS Prince of Wales, ventes å få en noe annen konfigurasjon.
Et råtips har hittil vært 60-90 britiske F-35. Britene skal ikke bare kunne bombe terrorister, men også synliggjøre at de kan seile ut og forsvare Falklandsøyene. Der risikerer de imidlertid å støte an mot F-35s begrensninger i luftkamp. I motsetning til Nivå 3 partnerlandene Danmark, Nederland og Norge, og trolig Canada, blir ikke Royal Air Force et såkalt «én kampflytype» der alt må bære eller briste med én flytypes sterke og svake sider. Britene vil fortsette å fly sin formidable Eurofighter Typhoon.
Italia og Nederland
Sammen med Nederland er Italia eneste Nivå 2 partnerland. Italia har fått en F-35 FACO (Final Assembly Check Out) bedrift, som ligger i Cameri og opprinnelig var kostnadsberegnet til 795 millioner euro. Den er for så vidt ferdig og i virksomhet, men endelig kostnadbilde foreligger ikke. Italias plantall var først 131 F-35A og F-35B STOVL (hovedsakelig til Italias 28.000 tonns hangarskip Cavour), men etter en tid ble dette redusert til 90. I dag, etter videre F-35 kostnadsøkninger og i en hard økonomisk hverdag, har statsminister Matteo Renzi uoffisielt satt plantallet til ca. 45. Går F-35s kostnader videre opp, går plantallet videre ned. Og etter hvert får vi vel få se hvordan det utvikler seg med FACO-en i Cameri – –
Også Italia vil fortsette å fly Typhoon. Nederland var i navnet ledende da fire europeiske småstater midt på 1970-tallet samlet seg om å anskaffe 348 F-16. I gavnet var Norge ledende, i hvertfall i sluttfasen, med sin meget grundige kampflyanalyse.
Alle bomber IS
Interessant nok har de tre andre landene i dette F-16 samarbeidet, Nederland, Belgia og Danmark, alle vært med og bombet IS. Belgierne er hjemme igjen nå, men vurderer ny innsats. Danskene sliter med sine gamle F-16, mens nederlenderne fortsetter. Alle tre definerer sitt kampflybehov annerledes enn Norge, til dels vesentlig mer i retning av internasjonale operasjoner og kan slik sett ha et behov for F-35. Nederlenderne har per i dag hatt F-16 ute i internasjonale operasjoner nesten sammenhengende i snart 25 år. Nederland og Belgia er de to NATO småstatene som ligger best skjermet mot lufttrusler av andre NATO-land, og uten høy prioritet til internasjonale operasjoner ville det blitt vanskelig å begrunne et kampflyvåpen. Nederlenderne gikk inn i F-35 partnersamarbeidet med et plantall på 85 fly. I dag er plantallet nede i ca. 37, avhengig av kostnadene. Nederland ble lovet store industrikontrakter men nederlandsk industri har gjennom flere år uttrykt misnøye med industrisamarbeidet.
Danskene vil ha færre fly
Belgia sto lenge utenfor alt som foregikk men kjører nå en kampflyanalyse og -konkurranse og har ennå ikke valgt flytype, eller bestemt antall. Som Norge, er Danmark et Nivå 3-land i F-35 samarbeidet; men danskene kjører en ny kampflykonkurranse som trolig avgjøres i løpet av året. Danskene begynte med et plantall på 48 F-35 men opererer nå med 24-30 fly, avhengig av valgte flytypes kostnader. Fra venstre i dansk politikk er det press for enda færre fly. Foruten F-35, er Typhoon og Boeing F/A-18E/F Super Hornet kandidater.
Svenskene trakk seg
Opprinnelig var også Saab Gripen E med, men svenskene trakk seg fordi de mente kravspesifikasjonene viste at F-35 i realiteten allerede var valgt. Dette er samme begrunnelse som Eurofighter brukte i 2007, for å trekke seg fra de da pågående kampflykonkurransene i Danmark og Norge. Man ville ikke kaste bort store penger på sånt. Det er ressurskrevende og dyrt å delta i kampflykonkurranser. Dette kan ha vært en megabrøler man sjelden ser fra Saabs side. I Danmark synes debatten å ta seg opp og danskene spør seg nå om de kanskje bør prioritere luftforsvar høyere enn internasjonale operasjoner. Budsjettene tilsier at hvis de velger F-35, om så bare 24 fly, risikerer man at resten av Forsvaret bli pint langsomt til døde. Grunninvesteringene i infrastruktur og støtteapparat blir jo langt fra halvert selv om man halverer antallet fly, ei heller driftsutgiftene.Innen dansk forsvarsindustri hever det seg nå røster med kritikk av prognosene for industritilbudet ved kjøp av F-35. Dette er røster som trolig har snakket mye med Boeing og Eurofighter. Dansker er som kjent langt bedre forretningsfolk enn oss nordmenn, og det vil være forbløffende hvis man ikke også har snakket med Saab.
Finland vil ha Gripen
Dette er nemlig problemstillingen ingen vil snakke høyt om; Gripen E vil kunne anskaffes for halvparten og driftes for 20 prosent av F-35s kostnader. Et nordisk samarbeid vil kunne gi formidabel kapasitet til kostnader som muliggjør finansiering også av andre deler av forsvarene; dette spesielt fordi Finland nå har Gripen E som en kandidat i sitt prosjekt for anskaffelse av nye kampfly.
Et alternativ kunne naturligvis være et Eurofighter Typhoon samarbeide, da uten svenskene men knyttet til Tyskland og Storbritannia. Det vil kunne gi enda mer formidabel kapasitet og komme ut økonomisk markert bedre enn F-35s pengesluk. Det vil frigjøre vesentlig færre midler til andre forsvarsbehov enn Gripen E; men hvis Norge tar til forstanden og reduserer antallet F-35 til 20, vil vi kunne samarbeid tett om dette flyet med britene, og om Typhoon med briter, tyskere, dansker og eventuelt finner. Britene utvikler dessuten en meget effektiv form for operativt samvirke mellom Typhoon og F-35. (Se Forsvar 2020 7/2015 [Aforsvar021])
Et slikt operativt samarbeid kan naturligvis også utvikles mellom F-35 og Gripen E. Det svenske flyet har med god margin tilstrekkelig høyteknologi til det. (Se Forsvar 2020 8/2015 [Aforsvar022])
Men nei. Norsk presses kommentatorer, snart tallrike som gresshoppene i Egyptens land, er tause. Reportere reiser ikke. Stortingets Utenriks- og forsvarskomité følger traust og trofast i forsvarskomitéene 2001-13s fotspor inn i stortingsrestauranten og drar ikke for sitt bare liv til Sverige for å se hvordan Saab og Flygvapnet ordner sakene sine. Ikke for sitt bare liv! Og heller ikke vil man se på Typhoon.
Kjøper 65 fly
Etter at alt tilsynelatende gikk glatt, og 65 F-35 var å anse som valgt uten reell konkurranse, klarte opposisjonen å avsløre et økonomisk spill som nesten var like kreativt som det norske. Det sier som kjent ikke så rent lite. Kampflysaken ble tatt ut av Forsvarsdepartementets hender.
Etter mye frem og tilbake anses i dag igjen 65 F-35 som de facto valgt, men anskaffelsen er blitt utsatt for å komme senere på produksjonslinjen og få noe rimeligere og mer modne fly; uten de barnesykdommer bl. a. Norge vil måtte slite med, og uten at de første flyene må tilbake til fabrikk for modifikasjoner fordi de blir bygget samtidig med siste fase i testprogrammet, og ikke etter at det er fullført. Dette er det såkalte «concurrency» problemet andre diskuterer og kritiserer. Men ikke Norge. Vi brant fingertuppene som såkalt «lead customer», første eller en av de første kundene, på både F-5 og F-16, og vi rotet oss bort i en «one-of-a-kind» fregattype. Men lærte ikke.
Canada er et Nivå 3 land, men den spesielt tette tilknytningen til USA kan resultere i gode kontrakter til landets avanserte flyindustri. Dette gjelder også hvis enkelte røster skulle vinne frem, og kanadierne skulle gå for å erstatte sine CF-18 Hornet med en CF/A-18E/F Super Hornet versjon.
Tyrkia
Tyrkia, også et Nivå 3 land, planla opprinnelig 100 F-35 og står for så vidt ved dette plantallet. Men de utsatte prosjektet i flere år grunnet misnøye med ytelser og teknologi- og kostnadsutvikling, og går i dag meget sakte frem. Tyrkisk flyindustri, som blant annet har hatt store arbeider på F-16, er blitt lovet langsiktige F-35 kontrakter. Et krav om «source codes» var imidlertid neppe annet enn en markering. Tyrkerne hevder at de utvikler et eget stealthy kampfly. De vil som vanlig gå sine egne veier og spille sine kort. Mye kan komme til å avhenge av hvordan samarbeidet med USA og NATO i kampen mot IS utvikler seg. Nivå 3-landet Australia er eneste partnerland i regionen, men i lys av Kinas stadig mer ekspansive politikk er et tett forsvarssamarbeid i ferd med å utvikle seg med USA, Japan og Sør-Korea. Australia planla først 100 F-35, men forsinkelsene, problemene og kostnadene førte til anskaffelse av foreløpig 24 F/A-18F Super Hornet, formelt som «interimløsning». Australia går imidlertid videre med Super Hornet, også i EA-18G Growler versjon for elektronisk krigføring. Plantallet for F-35 står nå på 72.
Spørsmålet om ytterligere 28 F-35 etter 2030 ligger i luften, men det er ikke lett å se hvor man skal hente pengene. Neste store prosjekt er SEA 1000-klasse ubåtene, verdens mest ambisiøse prosjekt for dieselelektriske ubåter som erstatning for 12 fartøyer av Collins-klassen, forøvrig i sin tid et svensk, australskbygget prosjekt.
Israel trenger fly
Israel trenger i høy grad et bakkeangrepsfly med kapasitet til å trenge igjennom sterkt bakkebasert luftvern. Det er imidlertid et tankekors at USA tillater israelerne å anskaffe et kampfly som i ganske betydelig grad vil øke evnen til å bombe Iran. Det er jo nettopp slike operasjoner F-35 er utviklet for. Avstandene til essensielle iranske mål er imidlertid i lengste laget, og mulighetene til sårbar fylling av drivstoff fra tankfly i luften over araberstaters territorier kan synes begrensede, selv om alt israelerne har av jagerfly og kapasitet til elektronisk krigføring settes inn til støtte. Et mislykket flyangrep ville oppleves som en apokalyptisk katastrofe i Israel. Spørsmålet blir hva som vil veie tyngst for Saudi-Arabia i et slikt scenario; prestisje og posisjon som regionens ledende arabiske krigsmakt, med isfjell i magen til å forsvare arabisk luftrom – eller den udelte fornøyelsen av å se Irans kjernefysiske anlegg i grus. Og det avmålte forholdet til USA, naturligvis.
Israel bestilte først 19 F-35. Neste bestilling på 33 fly ble imidlertid skviset ned i ca. 14, i første omgang. Dette etter mye diskusjon og sterk motstand i de væpnede styrker, særlig i etterretningstjenesten, der man mente at andre behov burde prioriteres foran. Israelerne tapte i sin tid en dragkamp med amerikanerne om å få israelske radarer på et antall av sine F-16. I dag har de interessant nok vunnet frem med krav å få sitt eget elektroniske selvforsvarssystem i F-35. Begrunnelsen er at israelerne anser at stealth om forholdsvis få år vil gi utilstrekkelig beskyttelse. Det langsiktige F-35 plantallet er 75 fly, men dragkampene om budsjettmidlene vil utvilsomt fortsette. Mye vil nok avhenge av utviklingen i Iran, hvem som blir USAs neste president; og neste statsminister i Israel. Det er også et spørsmål om hvor mange F-35 israelerne kan få før USA blir nødt til å selge flytypen også til Saudi-Arabia. Bakteppet blir den lange krigen mot terrorisme vi har foran oss i regionen. Skal den vinnes, må Saudi-Arabia og andre araberstater med.
De israelske flyene bygger på F-35A versjonen, men med israelske modifikasjoner får de betegnelsen F-35I; i likhet med at noen F-15 og F-16 betegnes F-15I og F-16I. Heller ikke israelerne får tilgang til amerikanske «source codes». Men slik samarbeidet er mellom de to landene, vil den meget avanserte israelske forsvarsindustrien utvilsomt komme godt ut.
Japan og Sør-Korea
Dette er også land med behov for avanserte bakkeangrepsfly. Japans F-35 plantall er 42 og Sør-Koreas 40. Begge lands flyindustrier har tette samarbeider med Lockheed Martin bak seg. Mitsubishi utviklet i sin tid kampflyet F-2 basert på F-16. KAI (Korean Aerospace Industries) og Lockheed Martin har utviklet et avansert treningsfly/lett angrepsfly, T-50 Golden Eagle, som de markedsfører sammen. Vi kommer til USA i en senere artikkel, men: US Air Force planlegger for lavere budsjetter med færre antall taktiske kampfly; de beholder minst et par hundre F-15 for å kompensere for F-35s begrensninger i luftkamp; det nye langtrekkende bombeflyet LRS-B (Long Range Strike – Bomber) er foreløpig kostnadskalkulert til 55 milliarder dollar; og riksrevisjonen GAO (Government Accountability Office) har nylig smadret USAFs kalkyle for innsparinger ved å skrape A-10 nærstøtteflyet, et fly som etter planen skal erstattes med F-35. Det neste kampflyprogrammet, for å erstatte superjageren F-22 og deretter F-35, er i ferd med å materialisere seg – – og vil snart ta svære budsjettmidler. Amerikanerne har hittil utsatt anskaffelser av et par hundre F-35. Presset fra budsjettkutt og konkurrerende prosjekter gjør det umulig å nå USAFs plantall på 1763 F-35. Et råtips i dag er at de stanser rundt halvparten. Det vil bety lavere prioritet til flytypen og følgelig lavere prioritet til de moderniseringer partnerlandene vil være avhengige av.
Russerne satser på jagerfly
Russerne utvikler sin stealthy Sukhoi T-50 PAK FA, i samarbeid med India. Det går fremover, tross en motorbrann sommeren 2014, omtrent samtidig med at motoren brant på en F-35. Russerne publiserte et meget godt bilde av sitt sterkt brannskadede fly; noe amerikanerne ikke gjorde av sitt.
Russerne har hittil operert med et plantall på 52 PAK FA ved utgangen av 2020. Men 2. juli erklærte viseforsvarsminister Jurij Borisov, i følge Air International august 2015, at dette plantallet nå er kuttet til 12 fly, i en testskvadron. Produksjonen kan bli forsert senere, når bedre motorteknologi er tilgjengelig. Trolig vil russerne kompensere ved å anskaffe flere av siste versjon av gode, gamle Flanker, Sukhoi Su-35S (NATO-bet. Flanker-E). Russerne kutter i forsvarsbudsjettet. Hører du nå, Eriksen Søreide? Eller har ekspedisjonssjefene dine plutselig satt på øredøvende høy musikk? Mørkets Fyrster spiller Black Metal, skriver John Berg i et innlegg i Nordens Nyheter.
