Som lyn fra klar himmel ble et utvalg av Stortingets partier plutselig enige om et ulveforlik. Underlig nok skjer dette bare noen dager før de som kjenner ulveproblemet på kroppen skal til høring hos Næringskomiteen på Stortinget. Hos NIBIO ligger samtidig en rykende fersk utredning av konsekvenser av ulven for landbruket uten at den har blitt publisert. Fakta skal åpenbart ikke få ødelegge en god politisk diskusjon, skriver Gaute Nøkleholm, Norskog i et debattinnlegg.
Forliket baseres på et bestandsmål på mellom fire og seks ynglinger årlig, hvorav tre skal være helnorske. Det er en kjent sak at det genetiske materialet i norsk ulv tilsvarer det vi finner i våre naboland. Når sau og elg drepes så har det ingen betydning for grunneieren om ulven er norsk eller svensk, ei heller om de blir spist av valper eller voksne individer. Det er samlet tap i næring som har betydning. «Antall ynglinger» er derfor en underlig måleparameter som burde byttes ut med den måleenheten som virkelig er av praktisk betydning – antallet familiegrupper i et område. Dette lar seg lettere registrere og fjerner usikkerhet og mistanke om triksing med tall. Det er positivt at grenseflokker skal telles med slik at ikke svensk ulveforvaltning skal være enerådende også i store deler av norsk ulvesone. Dette forenkler den politiske behandlingen, men kan samtidig bli komplisert og gi miljøforvaltningen et stort rom for tolkning. Konsekvensen av dette vil være enda mer konflikt. Å involvere grenseflokkene vil kreve enten en avtale med svenskene, alternativt sterkt politisk mot. I motsatt fall kan bestandsmålet slik det nå er utformet bety at vi skal ha minimum tre helnorske flokker og et endeløst antall grenseflokker.
Samlet belastning
Etter NORSKOG sitt syn er det den samlede belastning i et definert område som er av betydning. Den naturlige konsekvensen av dette er at antallet helnorske flokker må reduseres hvis antallet grenseflokker er stort. Med et mål på 4-6 flokker, hvorav grenseflokkene skal multipliseres med en faktor på 0,5, så vil 8-12 grenseflokker tilsi at det ikke er rom for noen norske. NORSKOG har prioritert arbeidet med ulven høyt i snart 20 år. Konsulentmiljøet i NORSKOG fikk på begynnelsen av 2000 tallet i oppdrag fra Miljøverndepartementet å utforme en modell for å kompensere for tap i jaktbasert næring. Modellen ble utviklet, men endret radikalt, redusert til en prøveperiode i et begrenset område og senere avviklet av daværende miljøvernminister Børge Brende. Dette til tross for at metodikken ble evaluert som egnet men i realiteten uprøvd. For NORSKOG har det vært en forutsetning at storsamfunnet må betale den prisen ulven koster og ikke overlate den til enkeltpersoner, slik situasjonen er for de som driver jaktbasert næring i dag. Nå foreslås det i forliket at tapte inntekter ut over husdyrhold skal kompenseres, noe vi ser på som et gjennomslag for det NORSKOG har stått for. Spørsmålet er hvordan dette vil bli gjennomført i praksis.
Gir store tap
Det er udiskutabelt at ulv påfører grunneier og næringsliv store tap i jaktbasert reiseliv. NORSKOG mener at det gjeldende miljøforvaltningsprinsippet om at «forurenser betaler» i dette tilfellet kan speilvendes, noe som innebærer at de som lider tapene også skal kompenseres. Derfor er vi undrende til forslaget om at kommunene skal ha kompensasjon. Det er ikke kommunene men derimot næringen som lider tap. Det er ikke kommunale prosjektstillinger vi trenger nå, men reell kompensasjon til grunneierne. Utfordringen er at grunneier har rett til å høste av naturen etter at naturen selv har forsynt seg av sitt. Det er i utgangspunktet logisk, men en ulvesone er på ingen måte naturlig. Den er politisk etablert. Viltressursene er en rettighet som følger eiendommene og som eier har betalt for ved kjøp, noe som får dagens ulvepolitikk til å fremstå som en vederlagsfri ekspropriasjon av en kjøpt rettighet. Dette er en lovgitt begrensning og må løses av den lovgivende forsamling, noe som må inn i forliket.
Tap av husdyr
Kvotejakt kan dempe omfanget av ulovlig jakt. Det genetiske materialet i ulven er interessant i forhold til internasjonale forpliktelser. Dette har miljøforvaltningen forstått og har derfor innarbeidet i meldingen at genetisk opphav ikke skal ha noen påvirkning på forvaltningen. Med dette forsøker Klima- og Miljødepartementet å løsrive seg fra grunnleggende elementer i Bernkonvensjonen som skiller klart mellom nasjonalt tilknyttede arter og gjeninnføring. Denne detaljen bør årvåkne politikere sørge for at fjernes fra teksten, slik at den ikke som følge av uaktsomhet blir hengende ved som et vedtatt prinsipp i årene som kommer. Det er positivt at forliket tar opp at Regjeringen bes om å bestille en uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge. Ulveforskningen i Norge har en tynnslitt troverdighet og er helt avhengig av bevilgninger fra Klima og Miljødepartementet. Vi leser forlikspartenes krav om uavhengighet slik at det nå må inn andre fagmiljøer i denne vurderingen. Dette finner vi svært positivt. Samtidig bør denne analysen kombineres med en uavhengig juridisk vurdering av hvilke forpliktelser Norge reelt sett har i forhold til Bernkonvensjonen, basert på det genetiske materialet den uavhengige utredningen avdekker. Eventuelt omfang av hybrider mellom ulv og hund må også kartlegges og da ikke bare første generasjons hybrider. I den grad ulven i Norge genetisk har innblanding av hund må dette umiddelbart medføre uttak av hybrider, skriver Gaute Nøkleholm i et debattinnlegg i Nordens Nyheter.
Ja til ulv! Ingen eier naturen, den tilhører oss alle.