To russiske bombefly – og ”desant” kommer tilbake

Tyvende november i fjor fløy to russiske Tupolev Tu-160 (NATO-bet. Blackjack) langtrekkende strategiske bombefly sørover langs Norskekysten på et helt spesielt oppdrag. Det er den anerkjente forsvarsanalytikeren Alexander Mladenov som har skrevet om dette, og årsaken til at han vet det er at det russiske forsvarsdepartementet rett ofte er mer meddelsomt enn det norske.

Av John Berg, forsvarsanalytiker

De to Blackjack’ene tok av fra Olenegorsk flystasjon (i dag ofte bare kalt Olenje) på Kolahalvøya, rundet Nordkapp og fløy sørover langs kysten vår. Støttet av tankfly for fylling av drivstoff i luften passerte de Storbritannia og fløy videre mot sør til de var på høyde med Gibraltar. Her tørnet de rett øst og fløy inn over Middelhavet. Over det østre Middelhav avfyrte de fire Kh-555 kryssermissiler hver, mot ikke oppgitte mål i Syria. Så fortsatte de videre østover og overfløy, nå eskortert av Sukhoi Su-30SM (NATO-bet. Flanker) jagere, Syria, Irak og Iran før de tørnet nordnordøst over Det Kaspiske Hav på kurs mot den strategiske bombeflyflåtens hjemmebase i vest, Engels flystasjon.

Engels ligger ved Volga, nær Saratov og drøye 300 km nordnordøst for Volgograd/Stalingrad. Eller 700 km sørøst for Moskva, om man vil. Dette er ikke langt fra grensen til Kazakhstan. Det er langt fra Norge. De stakkars menneskene som flyr direkte fra Engels og til våre nærområder, noe de ofte gjør, må med andre ord først fly nordnordvest over hele det vestlige Russland før de kan runde Nordkapp og fly ut i Atlanteren; og deretter er det samme, lange veien tilbake. Med gjentatte fyllinger av drivstoff i luften, naturligvis. Derfor har de Olenegorsk som fremskutt base, slik den østlige strategiske bombeflyflåten har Tiksi-3 ved Karahavet som fremskutt base før de runder østover til Beringstredet der de møter amerikanske jagere fra Elmendorf-Richardson flystasjon i Alaska.

De amerikanske flyene er ofte ”air dominance” F-22 jagere; flyet som i US Air Force konseptet skal forsvare F-35 i de hardeste luftkampene.

Demonstrasjon – –

 Øvrige tokt mot Syria med langtrekkende strategiske bombefly gikk motsatt vei; fra Engels og sørsørvest over Det Kaspiske Hav og et stykke inn i iransk luftrom før kryssermissilene ble avfyrt med vestlig kurs. Deretter snudde flyene. Tur-retur Engels handlet disse toktene om ca. 6.600 km. Med Blackjack tok det sine 8 timer og 20 minutter, og med den tregere Tupolev Tu-95MS (NATO-bet. Bear) 9 timer og 30 minutter.  ”Vårt” tokt fra Olenegorsk, derimot, var på ca. 13.000 km hjem til de deilige, varme samovarene på Engels og varte ca. 16 timer, i følge Alexander Mladenov (Air Forces Monthly, jan. 2016).

Dette lange toktet hadde nok sin erfaringsmessige egenverdi. Men det kan også ses som en demonstrasjon av at russerne nå kan måle seg med amerikanerne, i alle fall nesten, i kapasitet til å fly bombeflytokt fra egne baser og mot mål, om ikke hvor som helst i verden slik amerikanerne kan, så i alle fall veldig mange steder. Målsettingen er nok den samme som for en del andre kapasiteter:   Rett nok er USA den eneste supermakten og Russland en av flere stormakter. Men slike ting er det bare USA og Russland som kan.

Russerne demonstrerte at de kan fly tett forbi oss, britene, Frankrike, Portugal og Spania  –  og inn i Middelhavet der det er rimelig tett med NATO-virksomhet  –  og hevde sine interesser med væpnet makt. Toktet var så langt at Olenegorsk ble brukt i slik sammenheng; men flystasjonen kan kanskje bli brukt også i påkommende høve der distansene er mer overkommelige og målene ligger lagelig til for denne ruten. Sånt kan det bli mye moro av; og dermed blir signalet også at våre nærområder ikke lenger bare har sine tradisjonelle storstrategiske og regionale betydninger:

 

Olenegorsk er viktig infrastruktur også i Putins maktpolitikk slik vi hittil har sett den på Krim, i Øst-Ukraina og i Syria. Med andre ord for Putin-operasjoner lokalt eller regionalt, men langt unna vår region. Og heller ikke i form av full krig, men mer avgrenset til kalkulert våpenbruk. Sånt kan inntreffe ofte.

Før vi går videre  –  –

Føler leseren seg nå komfortabel med vårt forsvarsdepartements informasjon om dette viktige, egentlig enestående, 20. november-toktet? Har noen hørt noe?

Og dermed er vi fremme ved  –  –

Russernes «desant» kommer tilbake

 En norsk trusselvurdering er at russerne av hensyn til sine strategiske ressurser på Kolahalvøya kan finne på å prøve å skyve forsvarslinjene sine langt ut i norske farvann og til og med langt inn på norsk område. Derfor planlegger vi bl.a. å styrke forsvaret av Finnmark, noe vi snakker mye om. Noe vanskeligere er det å trekke oppmerksomhet til at Kreml kan prøve å spille oss sjakkmatt og tvinge oss til ettergivenhet  –  kanskje underkastelse  –  ved større eller mindre lynraske anslag mot steder der norsk panser, artilleri og luftvern ikke kan nå frem i tide. Å komme tidsnok til riktig sted med riktige styrker krever nemlig stor helikopterkapasitet, helst støttet av mindre transportfly, og luftmobile styrker med organisasjon, utrustning og øvelse for slike operasjoner. Det har vi ikke.

Heller ikke til å møte større eller avsides terrorscenarioer har 22. juli-land tilstrekkelig luftmobil kapasitet. Vi har knapt løftet en finger der.

Men på russisk side er ”desant” i ferd med å komme tilbake  –  –

Desant! Desant! Uovervinnelige desant – –

Derfor sakser vi i kortversjon fra ”Forsvar 2020” for to år siden, nr. 2/2014; dette fikk vi ikke inn i forsvarsdebatten den gangen:   Desant har en historikk på hesteryggen, og under den kalde krigen, spesielt på 1970- og 80-tallet, tok det bokstavelig talt av. Desant kunne litt fritt oversettes med «lynrask, luftlande uovervinnelighet». Så brøt jo det hele sammen. Ironisk nok kjører både Putins gutter i Øst-Ukraina og ukrainske styrker i dag ofte rundt i gamle desant BMD panservogner. Og så kommer vi til poenget:

En tid før bråket startet på Krim, slapp forsvarsindustrien Kurganmasjavod Christopher F. Foss fra Jane’s International Defence Review inn for å se deres nye desant BMD-4M panservogn, en 14-tonner som kan slippes i fallskjerm med syv, åtte Putin-soldater sittende inne i vognen. BMD-4M lander, slik også de eldre BMD’ene gjorde, ved hjelp av et ”månelandings” bremsesystem og kjører momentant i angrep i stormpanser rolle. På vei er toppfart 70 km/t og vognen er amfibisk. Et Iljushin Il-76 (NATO-bet. Candid) transportfly kan ta tre BMD-4M’er og rutsje dem brennkvikt ut bakluken. Tårnet på BMD-4M har en 100 mm kanon, en 30 mm maskinkanon parallelt med kanonen og et 7,62 mm maskingevær. Transportflyet Candid kommer nå i ny og betydelig forbedret versjon.

Russerne utvikler også en pansret personellkjøretøy versjon av BMD-4M som vil kunne lande med 13 Putin-gutter ombord. Den vil også bli tatt i bruk av marineinfanteriet. Siste fra Christopher F. Foss er at Volgograd Machine Building (mye engelske navn i russisk forsvarsindustri, de er på markedet) utvikler en ny versjon 2S25 SPRUT-SDM1 18-tonns luftlande, amfibisk panservogn med 125 mm kanon. Den skal i produksjon hos Kurganmasjavod.

Transportfly, helikoptre!

Russernes store transportflyflåte har kapasitet til å løfte betydelige desant styrker. Minst like viktig er helikopterflåten. Og her er vi tilbake ved samme poeng som med de langtrekkende, strategiske bombeflyene:   I strategisk mobilitet med store transportfly og taktisk mobilitet med både tunge og lette transportfly og helikoptre, og i slagkraft i form av bakkestyrker som slik kan settes inn  –  desant  –  stiller supermakten USA og stormakten Russland i en klasse for seg. USA godt foran unntatt i luftlande panser; der Putins gutter er foran. Det gir både kapasitet og markeringsevne når slikt måtte anses opportunt, skriver John Berg i et innlegg i Nordic News.