Norge må satse på tre bærebjelker for forsvaret i årene fremover: Samarbeidet i NATO, felles forsvar i Norden og deltagelse i det militære samarbeidet i EU. Ursula von der Leyens parti, Christliche Demokratische Union (CDU), foreslår von der Leyen ,som partiets kandidat til å bli EU-kommisjonens president de neste fem årene.
Dette er et strategisk riktig tidspunkt for Norge å forberede en ny folkeavstemning om medlemsskap i EU på. Hun vil satse på sterkere forsvar i EU. Her spiller Norden en nökkelrolle, med samtlige land som medlemsstater i NATO. Ungarn godkjenner Sverige som melem av NATO 26. februar. Dermed velges trolig von der Leyen til president, og dersom Norge kvitter seg med senterpartiet er tiden moden for at Höyre og Arbeiderpartiet går inn for en ny folkeavstemning om medlemskap i EU.
Favoritt til lederjobben
Etter fem år i spissen for Europakommisjonen, er den tidligere forsvarsministeren favoritt til jobben når EUs stats- og regjeringssjefer skal finne topplederne til neste mandatperiode. Valget skjer i 27 EU-land fra 6. til 9. juni 2024. Hennes demokratiske sinnelag med erfaring fra CDU gjör henne godt egnet til å ivareta demokratiske verdier som full ytringsfrihet for europeisk presse i tråd med den norske grunnlovens paragraf 100.
65-årige von der Leyen ligger best an til å fortsette i jobben. Hun ble anerkjent for sin stø ledelse da koronaviruset rammet Europa etter hennes offisielle tiltredelse, som satte verden i et jerngrep.
Hun klarte reagerte kraftfullt da Russland for to år siden innledet sin angrepskrig mot Ukraina, og EU-systemet måtte legge inn et nytt gir for å håndtere krig på det europeiske kontinentet.
Hun fikk mindre hedrende omtale for håndteringen av Hamas’ angrep på Israel i oktober i fjor, og for bombeangrepene mot Gaza-stripen. Her ble hun kritisert for å være for rask til å ta betingelsesløst parti for Israel på vegne av et EU som må siesære splittet i spørsmålet.
Kampen om amerikanske forsterkninger
Av Sverre Diesen tidligere forsvarsminister
Utsiktene til at Donald Trump kan bli valgt til amerikansk president hösten 2024, fikk tidligere forsvarssjef Sverre Diesen til å å skrive fölgende artikkel: Usikkerhet om USAs fremtidige rolle med eller uten Trump styrker argumentene for en tettere skandinavisk forsvarsintegrasjon.
av Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef
Donald Trumps suksess i de republikanske primærvalgene har utløst sterk bekymring i Europa for konsekvensene av en ny Trump-administrasjon. Bekymringen er vel begrunnet, men spørsmålet er om den bare avhenger av Trump. Er med andre ord Trump like mye et symptom på en større, underliggende trend som varsler slutten på USAs rolle som leder av de vestlige demokratier?
De mennene som utformet den amerikanske grunnloven, var opptatt av «checks and balances», en maktfordeling der spesielt presidentens makt skulle balanseres av Kongressen og domstolene. Det betyr at Trumps mest rabiate påfunn vil kunne stanses av de to andre statsmaktene – forutsatt at de faktisk vil. Trump kan antagelig ikke trekke USA ut av Nato uten Kongressens godkjennelse, men sett at flertallet der allerede er så korrumpert av Trumps makt over den republikanske grasrota at de ikke tør annet enn å nikke?
Og hva med de andre spørsmålstegnene ved fortsatt amerikansk garanti for den liberale, regelbaserte verdensorden? Er amerikanerne selv villige til å ha denne rollen, vil den amerikanske økonomien kunne finansiere den, vil amerikanske utenrikspolitiske beslutninger vise seg kloke og langsiktige nok og hva med hele den dysfunksjonaliteten som preger all amerikansk politikk? Amerikansk lederskap avhenger jo også av at USA har politisk legitimitet som et gjenkjennelig og fungerende demokrati.
Vi må likevel erkjenne at usikkerhet om USAs fremtidige rolle er det samme som usikkerhet om hele den liberale verdensordens fremtid, så lenge det ikke finnes noe reelt alternativ til amerikansk lederskap. Imidlertid er amerikanerne selv stadig mer opptatt av den eneste andre reelle supermakt – Kina. Krigen i Ukraina har riktignok brakt Russland og Kina nærmere hverandre, men det er ingen tvil om hvem amerikanerne oppfatter som den egentlige utfordrer.
USA har lenge ment at europeerne må ta et større ansvar for sin egen sikkerhet, som konsekvens av behovet for en amerikansk dreining mot Asia. Den oppfatningen blir selvfølgelig forsterket når russerne viser seg å underprestere militært i Ukraina på en måte som har overrasket Vesten. Europa kunne eliminert Russland som trussel, dersom vi hadde brukt selv dagens forsvarsbudsjetter på en rasjonell måte. De utgjør faktisk mer enn det dobbelte av det historiske russiske budsjettet. Men da måtte nasjonale politiske, militære og økonomiske hensyn hives over bord til fordel for en hardhendt prioritering av hva som totalt sett gir høyest samlet europeisk forsvarsevne. Det sitter meget langt inne, og den «europeiske strategiske autonomi» som spesielt Frankrike drømmer om – fortrinnsvis under fransk ledelse – forblir antagelig en illusjon. Europa er under mer normale omstendigheter enn dagens ikke lenger noe genuint sikkerhetsfellesskap. Til det er de sikkerhetspolitiske utfordringene rett og slett for forskjellige, i tillegg til de politiske, kulturelle og historiske forutsetningene som skiller de europeiske land.
De amerikanske forventningene til tross synes det derfor urealistisk å forvente den europeiske samlingen som ville fått Russland til å se ut som et annenrangs problem. Europeerne vil antagelig foretrekke å konkurrere seg imellom om amerikansk restoppmerksomhet og -interesse. For en allianseavhengig småstat som Norge, betyr det at vår avhengighet av USA vil bestå. Denne europeiske konkurransen vil måtte være regional, og utfallet vil avhenge av to ting: I hvilken grad de ulike deler av Europa evner å styrke sin egen regionale forsvarsevne i tråd med amerikanske forventninger, og i hvilken grad de er viktige for amerikanerne ut fra deres rene nasjonale strategiske interesser.
I en slik konkurranse vil Norge bare kunne hevde seg som del av et forsterket nordisk-baltisk regionalt samarbeid – et samarbeid som nå forenkles av Nato-utvidelsen. Men det forutsetter en grad av forsvarsintegrasjon på den skandinaviske halvøy mellom spesielt Norge, Sverige og Finland som er sterk nok til å skape en strategisk synergieffekt – en samlet forsvarsevne som er større enn summen av sine nasjonale bidrag. Det vil selv med de åpenbare fordelene være en krevende øvelse, fordi det forutsetter en viss avståelse av forsvarspolitisk handlefrihet i hvert land. Men samtidig vil vi kunne utnytte tre viktige strategiske fordeler ved et slikt samarbeid når det gjelder å bevare amerikansk interesse og tilstedeværelse, i tillegg til å heve den regionale terskelen for russisk aggresjon. Vi imøtekommer den amerikanske forventning om styrket egeninnsats, vi utnytter den vedvarende amerikanske interesse for nordområdene på grunn av deres betydning i kjernevåpenbalansen med Russland og vi utnytter det som ser ut til å bli en plassering av hele Skandinavia under den amerikanskledede Nato-kommandoen i Norfolk, Virginia.
At vi i Skandinavia er avhengige av en supermakt hvor det er oppstått en viss usikkerhet om evnen og viljen til å gripe inn i Europa enda en gang, kan vi ikke endre. Det vi kan, er å redusere denne usikkerheten mest mulig – og så håpe at USA skal lykkes med å gjenoppfinne seg selv, med eller uten Trump.
