Siden konvensjonelle lagringsteknologier sliter med å holde tritt med de enorme datamengdene i Big Data-prosjekter, vokser interessen for et biologisk alternativ.Det var den truende følelse av krise som førte dem sammen. I slutten av april kom dataforskere, genetikere og teknologer fra IBM, Intel og Microsoft sammen for å diskutere det store problemet med big data: Våre datalagringsbehov vil raskt overstige kapasiteten til dagens beste lagringsteknologier: magnetbånd, disker og flash-minne.
Det lukkede møtet i Arlington, Virginia ble sammenkalt for å undersøke mulighetene for en ny lagringsteknologi som faktisk er like gammel som livet selv. Ekspertene kom sammen for å vurdere verdien av DNA datalagring, som gjør bruk av vidunderlig kompakte og holdbare DNA-molekyler som koder genetisk informasjon i levende ting. Ved å konvertere digitale filer i biologisk materiale, kan store lagringsanlegg teoretisk bli erstattet av diminutiv reagensglass.
DNA er den tetteste lagringsmedium som finnes, i stand til å lagre en nesten zettabyte av data i en enkelt gram av materialet. 1 zettabyte er det samme som en giga terabyte eller 10^21 byte! Det er også ekstremt holdbart og bærekraftig, som demonstrert av bemerkelsesverdige prestasjoner innen paleontologiske rekonstruksjoner. I 2013, for eksempel, rekonstruerte et forskerteam hele genomet til en tidlig hesteart ved hjelp av DNA fra et bein som ble gravlagt i den arktiske permafrosten for ca. 700 000 år siden.
Selv om denne ideen har eksistert i mange år, sier møtedeltaker Victor Zhirnov at tech-selskapene nå begynner å vurdere DNA datalagring som en reell mulighet. Zhirnov, som er direktør for tverrfaglig forskning og spesielle prosjekter hos Semiconductor Research Corp (som cosponset møtet), sier han ble oppmuntret av tilstedeværelsen av «armaturer» fra industri og akademia som tok aktivt del i den to-dagers workshopen. «Spørsmålet var, kan vi demonstrere en prototype DNA lagring maskin innen fem til sju år?», forklarer Zhirnov. «Det er et svært ambisiøst mål, men vi konkluderte med at det er mulig.»
Her er hvordan man lagrer data i DNA (kilde: IEEE Spectrum):
