Det norske forsvaret satser på det amerikanske jagerflyet F-35( Foto: Lockheed Martin)

Det norske forsvaret satser på det amerikanske jagerflyet F-35( Foto: Lockheed Martin)

Først et eksempel av mange: I januar deltok norske og sveitsiske spesialstyrker og helikoptre i en øvelse som smaker kontraterror, i Storbritannia. Kjent via internasjonale faglige kilder, men ingen informasjon her i Norge.

Av John Berg, forsvarsanalytiker

Helikoptrene var fire norske Bell 412SP og to sveitsiske Airbus AS532UL Cougar. De opererte ut fra Knook Camp, og i øvingsområdet ligger bl.a. Copehill Down øvingssenter for strid i tettbebyggelse og nærstrid. (Dette er i det store øvingsfeltet Salisbury Plains.) Det ble bl.a. operert mye om natten og hoppet fritt fall i fallskjerm fra 3.650 m, en relativt voksen høyde for helikoptre. Det ble bl.a. observert at de sveitsiske Cougar’ene, som er vesentlig større enn de norske Bell’ene, rapellerte ned styrker i Copehill Down. Styrkene ble så hentet ut med samme SPIE (Special Patrol Insertion/Extraction) teknikk; rapellering ned og heis opp.

Isolert sett kan det nok passere at Forsvarsdepartementet (FD) ikke informerte om denne instruktive øvelsen, men som helhet handler det om store mengder informasjon som holdes tilbake slik at totalinntrykket av Forsvaret styres dit FD vil.

I forhold til antall soldater som kan sendes i felt, har vårt FD NATOs største informasjonsavdeling. Det drives mye merkevarebygging men lite informasjon. Hva som tilflyter Stortinget kan utad være uklart, men bildet som når ut via media er i problematisk grad styrt av FDs harde kjerne.

I kampflysaken tier FD systematisk om de kritiske rapportene fra Pentagons kontrollorganer og Riksrevisjonen. Når noe kommer via media, svarer man at problemene ”er kjent” og ”allerede løst” – vel vitende om at man ikke blir stilt til veggs når samme problemer dukker opp i rapportene året etter. Igjen og igjen. Stortinget følger aldri opp. Der følger partiene sedvanen med å befolke komiteen med en blanding av harepuser og representanter som bruker tiden på andre oppgaver.

Dette er bakteppet for vårens og høstens prosesser. Blir debatten om langtidsplanen og forsvarsbudsjettet 2017 de vanlige ritualene eller får vi omsider forpliktende vedtak om essensielle realiteter: 1.) varig fullfinansiering av vedtatt struktur og 2.) et sterkt, modernisert landforsvar. Videre om behov man kanskje noe bekvemt helst vil skyve foran seg; 3.) sterke helikoptermobile styrker som kan reagere langt raskere over lengre avstander enn mekaniserte bakkestyrker og dessuten fylle Forsvarets ennå ikke endelig definerte kontraterror rolle fullt ut; videre 4.) droner – ikke bare større maritime droner men alle de forskjelligartede droner våre spesielle forhold krever; og 5.) verdens beste diesel-elektriske ubåter og ikke bare et fåtall ”design-to-cost” ubåter med bekymringsfullt begrenset operativ kapasitet. ”Cost” styrt av hva som blir til overs når kampflyene har tatt sitt.

Forslag fra Anniken Huitfeldt

Det eneste utspillet hittil fra Stortingets Utenriks- og forsvarskomite som smaker av trøkk er Anniken Huitfeldt (Ap)s stadig gjentatte forslag om et forsvarsforlik. Men forslaget er et tveegget sverd: Et forsvarsforlik grunnlagt på nåværende vage, FD-styrte formuleringer kan knapt bli annet enn en bløt sovepute. Men hvis prosjekter og prioriteringer blir uttrykt like detaljert og presist som i eksempelvis USAs forsvarsdokumenter, kan et forlik bli en stabiliserende mekanisme som kan berge Forsvaret gjennom skiftende regjeringer.

Til 5-punkts listen ovenfor kan føyes 6.) cyberforsvar og 7.) varsling og etterretning. Men tross et magert 2016 blir nok cyberforsvaret finansiert. Og etterretning er et felt der Stortinget synes å ha forstandig innsikt i den overordnede betydning.

Men: Det synes å mangle noe – finnes det god nok innsikt i etterretningens betydning for Norges tilknytning til vår viktigste allierte; USA?

Etterretning

Satt på spissen: Avhenger Norges forhold til USA av Lockheed Martins aksjonærer eller av norsk etterretnings rolle i nord? Når utenriksminister Børge Brende nå skal utforme et nytt norsk sikkerhetskonsept, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide legger siste hånd på neste langtidsplan og statsminister Erna Solberg med nordiske kolleger snart skal møte president Obama for å diskutere sikkerhet, bør de huske: USAs mektige forsvarsindustri har et godt grep på Kongressen, og mye av det som tilflyter oss om ”USAs og Norges felles sikkerhetsinteresser” dreier seg i realiteten om forsvarsindustrielle arbeidsplasser i delstatene og om aksjer og fortjeneste.

Ikke énveis

Sikkerhetsbalansen mellom USA og Norge er ikke énveis, med Norge som mottaker. Igjen satt på spissen: Det er ikke slik at vi ”må” kjøpe 52 Lockheed Martin F-35 kampfly for å styrke båndene til USA i en farlig tid. Tvert imot er det slik at USA ”må” ha norsk etterretning om de russiske styrkene på Kolahalvøya.

Balansens kjerne er: Hvis russerne utfordrer norsk etterretningsvirksomhet i nord, utfordrer de USA. Jo viktigere styrkene på Kola blir for russerne, desto viktigere blir norsk etterretning for USA. Og jo viktigere for USA, desto mer irriterende for russerne; noe de ikke kan gjøre spesielt mye med fordi det er grenser for hvordan de kan utfordre USA.

Dette handler om prioriteringer og valg med sideblikk til USAs rolle i forsvaret av Norge: Bekymringen for om USA, avhengig av sittende presidents virkelighetsoppfatninger, vil komme til unnsetning i farens stund har ikke veldig mye for seg. Én ting er at USA ikke kan tåle å miste deler av en allianse-flanke til russerne. Det ville blitt et prestisjenederlag verden over, der det er mange utsatte flanker og områder. I tillegg kommer at hvis Norge mister grepet i nord, vil USA måtte seile tungt inn i farvannene for å samle etterretning selv, så også briter og franskmenn. Dette vil ikke russerne. USA og andre er i en grad aktive allerede, og stilltiende ønsker ingen å rokke særlig ved status quo.

Trusselen

Trusselen ligger nok primært på et annet plan: Som i Øst-Ukraina kan oppfinnsom hybrid-krig utforske grensene for når en norsk regjering blunker og for hvor mye USA og NATO motstrebende vil tåle. Dette forbereder vi oss lite på i dag, og det vil være grunn til å trekke mange lettelsens sukk hvis neste langtidsplan kommer ut med noe substansielt.

Her ligger faren

I tro på at F-35 styrker båndene til USA, overser mange at flyet koster så mye at vi ikke får råd til kapasiteter som vil gjøre oss mye viktigere for amerikanerne, og som vil bety mye mer for vår egen forsvarsevne og stabiliteten i regionen. I langtidsplanen skylder statsråden å begrunne hvordan hun prioriterer mellom kampfly og kapasiteter som eksempelvis sterke helikoptermobile styrker som tidsnok kan settes inn mot et åsted. Dette er også livsviktig for Forsvarets kontraterror bidrag.

Mest respektinngytende

Eksemplet som belyser alle sakens sider er kapasiteten som kan bli småstatens mest respektinngytende våpensystem for eget forsvar, og vår viktigste etterretningsplattform: verdens beste diesel-elektriske ubåter. Dette løpet er kjørt hvis langtidsplanen kommer ut med at ”kampflykjøpet ligger fast”, og med bare vage floskler om fire, kanskje tre, nye ubåter designet innenfor kostnader som styres av flykjøpet. Da gir vi fra oss operasjonsfrihet på dypet og havbunnen og dermed essensiell forsvarsevne og evne til å innhente etterretninger og avsløre miljøkriminalitet av største betydning i neste 30-40 år.

To alternativer

Det er trolig for sent å komme ut av kjøpet av F-35 – dessverre – men vi kan kutte antallet til 20-24 og supplere med en rimeligere flytype. Vi kan selge ned statens andel i Kongsberg til negativt flertall, til en ubåtprodusent som vil gå inn i et storstilt samarbeid med Kongsberg og Norge om undervannsteknologi. Samtidig kan oljefondet kjøpe seg inn i ubåtprodusenten for å delfinansiere utvikling av verdens beste ubåttype.

Innvendingen som stanset regjeringens nedsalg i Kongsberg ved forrige korsvei, faren for å kompromittere teknologi, kan overses. I siste 20 år har det funnet sted et meget stort antall slike nedsalg, sammenslåinger og reorganiseringer innen europeisk forsvarsindustri, uten at slik kompromittering har blitt tema. Så hvorfor skulle det ramme Kongsberg, når det ikke rammer andre?

Vi kan omsider gjøre som de fleste andre europeiske land, og begynne med industristrategi. To alternativer peker seg ut:

Vi kan velge ca. 30-40 Saab Gripen som supplerende flytype og selge ned i Kongsberg til Investor (Wallenbergene), som kontrollerer både Saab og ubåtprodusenten SaabKockums. Gripen er sterk der F-35 er problematisk, og SaabKockums nye A26 ubåttype vil kunne videreutvikles for norske behov. Et samarbeid om minst seks norske A26 og ny sivil-militær undervannsteknologi vil kunne gi Kongsberg og annen norsk industri betydelige gevinster på det internasjonale markedet.
Et slikt kampfly-ubåt samarbeid vil også kunne bli katalysatoren for et nordisk forsvarssamarbeid som i dag ligger tungt i vannet, uten insentiv av betydning og uten lederskap. Det er erkjent, og bekvemt fortiet, at ingen av de nordiske landene på sikt vil kunne finansiere rent nasjonale forsvar. Men ingen gjør noe.

Vi vil alternativt kunne gå for ca. 20-30 Eurofighter Typhoon kampfly og selge ned i Kongsberg til den tyske ubåtprodusenten ThyssenKrupp, alternativt til britiske BAE Systems, og engasjere oljefondet. ThyssenKrupps ubåtvirksomhet er verdensledende i klassen ca. 2000 tonn. BAE Systems Maritime konsentrerer seg i dag om atomdrevne ubåter, Astute-klassen for Royal Navy, som bygges ved Barrow-on-Furness, men BAE Systems aerospace virksomhet er teknologiledende i Eurofighter. Eriksen Søreide kan også velge å ture frem som nå. De store økonomiske problemene ved et kjøp av 52 F-35 kommer først etter 2020, skriver John Berg i nordensnyheter.no.

Forsvarsanalytiker John Berg vil satse mer på nordisk forsvar( Foto: Spartacus Forlag)

Forsvarsanalytiker John Berg vil satse mer på nordisk forsvar( Foto: Spartacus Forlag)

.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*